Maria Almli

Jeg har visst aldri skrevet om bestefar. Jeg skrev ikke til ham heller, jeg skrev med bestemor.

Det har skjedd noe med bonden. Det har det også med ordene bønder, bøndene, landbruket til dels landsbygd. Ordene er blitt sytete, gir assosiasjoner til noen som aldri blir fornøyd.

Lange, lyse dager, plutselig skal alt gjøres. Du kreker deg ut av Netflix, korona- og vinterdvale og innser at det er travelt før sommeren.

De siste årene har nye kriseopplevelser stått i kø. Verden, vår måte å leve på er blitt mer uforutsigbar og utrygg.

Å være førstegenerasjons student i egen familie byr på ekstra utfordringer i møte med akademia. -Kan det også gi vansker med å vende hjem, i egen familie eller bygd?

Har du laget deg nyttårsforsett? Isåfall tar du del i en eldgammel tradisjon. Det å forplikte seg selv til endring eller å gi noe tilbake, kan bidra til å gjøre livet ditt både lettere og rikere.

Når jeg jakter fylles jeg av Kama Muta, urgleden. Jeg smiler fra øre til øre, fra magen, er et menneske som hører til. Det vil jeg at flere skal kjenne!

Det finnes kulturlandskap og naturlandskap. Bør vi også snakke om ukulturlandskap? Hvordan er du med og former ditt og andres landskap?

Stjernene skifter kurs, folk ferierer i rommet og få stiller spørsmål. Når skal vi reise en rompolitikk?

I sommer har jeg vært på bobilferie. Det var egentlig ikke min bobiltur, men søstera mi sin. Jeg steppet bare inn som følgebobilsjåfør for Stina, som sykler Norge på langs, og egentlig aldri har ferie.