Elisabeth Gjems

Det føles rett og slett ganske paradoksalt å være bonde i dag.

Øst for Glomma, sør for Engerdal ligger ulvesona. Her skal staten oppnå sine målsetninger for yngling av ulv. Annet rovvilt har i stor grad også fritt leide her, og det er ikke uten grunn at mange snakker om et rovviltreservat.

Når kommer Aps landbrukspolitiske talsperson med et hardtslående utspill om å øke lønnsomheten for bonden?

En tidlig førjulsmorgen får en tid til noen refleksjoner på vei ut i fjøset.

Hans Bårdsgårds kommentar i Nationen 16. oktober er mest av alt preget av kvasse ordspill og brede penselstrøk, og tar ikke på noen måte for seg fintegningen i politikken som må til for å optimalisere bruken av jord over hele landet.

I Bondelaget er vi kanskje ikke alltid enig, men vi bør være tro til Dovre faller.

«Så Innlandet er altså ferdig kanalisert?!» sa en landbruksinteressert representant for et Regjeringsparti forundret under et nettmøte med Hedmark og Oppland Bondelag nylig. Ja, i Innlandet er hovedtrekkene at beitedyra er flest i dalførene og fjellregionen, mens flatbygdene bugner av korn, poteter og grønnsaker.

Regjeringen har lagt fram forslag til endringer i omsetningsloven som strider mot intensjonene med loven.

Vi lever i et land der man kan rope ulv, ulv så mye man vil. Forvaltningen finner stadig nye påskudd for å gå utenom felling av dyra, som beviselig herjer i beitemarkene.