Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vindenes herre

Ola Borten Moe vet at det blåser på toppene. Derfor sier han ja til verdens største vindmøllepark på Fosen.

Denne uka åpnet olje- og energiminister Ola Borten Moe for bygging av en gigantisk vindmøllepark på Fosen og i Snillfjord i Trøndelag. Det var som om vi hørte noen hviske: Bli lys!

Det kan ikke ha vært Moe vi hørte. Han hvisker ikke. Og han er definitivt av denne verden. Ola er vokst opp på traktor, med jord under neglene. Livet har lært ham å være realist.

«Hvis alt går etter planen, blir dette en av verdens største vindkraftparker», sa Moe etter å ha gitt grønt lys for bygging av åtte nye vindkraftverk nord og sør for Trondheimsfjorden. «Men jeg venter ikke å få noe særlig skryt for det».

Slik snakker en statsråd som er vant til at det blåser nordavind fra alle kanter. Ikke minst fra egne rekker. Gjentatte stormer i Senterpartiet har truet med å rive partiet i filler. Stormsenteret har de senere årene hatt en tendens til å utvikle seg rundt Ola Borten Moe.

«Norges største industriprosjekt på fastlandet noensinne», fortsatte Borten Moe etter Fosen-festen. I Senterpartiet heter det gjerne «å sette naturen i arbeid».

«Den største naturraseringen i Trøndelag etter krigen», lød «skrytet» fra Naturvernforbundet i Sør-Trøndelag. «En av de største ødeleggelsene av norsk natur på svært lenge», fulgte Naturvernforbundet opp sentralt.

«Ødeleggelsen» vil produsere 3,7 Twh strøm. Det kan oversettes til «årsforbruket til 185.000 husstander, eller tre ganger forbruket i Trondheim». På Naturvernforbundets språk heter det derimot: «Et kraftig tap av inngrepsfrie områder. Mange arter mister leveområdet, mange friluftsområder går tapt».

Det hele minner litt om Babels tårn, der alle ifølge Bibelen snakket hvert sitt språk og ingen forsto hverandre. I Babel var det Gud som straffet menneskene for deres overmot. I dag er det straffen for å drive politikk. Engasjementet og overbevisningen er ærlig og redelig på begge sider. På den tredje siden står klimastiftelsen Zero, som er for både natur og vindmøller. Nå er de for Moe også.

«Det er gledelig at vindkraftprosjektene på Fosen har fått konsesjon. Dersom eierne lykkes med å finansiere prosjektet, vil dette gi et stort løft for norsk vindkraft, og sikre tilgang på fornybar energi som kan erstatte fossil energibruk. Til tross for vår vannkraft, bruker Norge nesten like mye fossil energi per innbygger som europeiske land uten vannkraft», sier Zeros daglig leder Marius Holm i en epost til Nationen.

Annonse

Selv for en toppolitiker som trives i storm, kan det vel være ok med mild bris en gang i mellom. For tiden er det også kraftig kritikk å få for fornybar-avtalen med svenskene om el-sertifikatene.

Det er ikke synd på Moe. Han mangler ikke venner. Noen vil si han har litt for mange av dem, blant kraftsosialistene i regjeringen, på statsministerens kontor, i Statoil-ledelsen og i næringslivseliten. Ola Borten Moe er godt likt blant dem som mener det tjener landet, og gjerne deres egen lommebok, å bygge ut energikilder av alle farger og fasonger, i alle deler av landet, i alle klimasoner, over det meste av verden, i sand eller på sokkel.

Det er likevel ikke helt rettferdig å si at energiministeren snur kappen etter vinden og etter sine mektige venner. Han er rett og slett overbevist om at norsk petroleumsindustri, sammen med vind- og vannkraft, er en del av løsningen på verdens klimaproblemer. Mer utvinning av gass betyr mindre bruk av klimafarlig olje. Men først og fremst kan gass erstatte kull. Verden har fortsatt et stort energibehov på veien mot en nøktern velferdsutvikling for milliarder av mennesker.

Argumentasjonen passer godt som en bekvem norsk unnskyldning for å fortsette på petroleumskjøret, mener mange. Vi må være villige til å ofre petroleumsprofitten, sies det. 4.500 milliarder i oljefondet får være nok. Men når de samme klimaforkjemperne roper nei og stopp også til utbygging av vann- og vindkraft, skurrer det.

I den grad vi må ofre noe for verdens klimaframtid, er noen stykker urørt natur kanskje blant det vi nordmenn må være villige til å gi opp. Det må bygges ut med plan og kløkt. Ødeleggelser i landskapet og for den enkelte vil alltid være et reelt og utfordrende stridsspørsmål. Men det ironiske er at som et av verdens heldigste land, blir vi antakelig klekkelig betalt for dette også. Når fornybar energi blir «den nye oljen».

Superkapitalisten Jens Ulltveit-Moe har lenge satset, og tapt, milliarder på fornybar energi. Han gir seg ikke. I en kronikk i Dagens Næringsliv denne uka gjentok han sitt credo: «Fra olje til vann og vind». Selvfølgelig snakker han for sin syke mor, og sine hittil feilslåtte investeringer. Men en slugger som Ulltveit-Moe vet hva han gjør. Han har en plan.

Det har olje- og energiminister Ola Borten Moe også. Han setter naturen i arbeid. For ham er utbygging av ny fornybar energi en del av jobben. Ute i verden er det mange, både politikere og investorer, som nå gjør det samme.

Drude Beer er kommentator i Nationen

Neste artikkel

Den dyre og viktige journalistikken