Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Urbaniser eller dø

Helt avgjørende for å lykkes er at alle de mange småkommunene må akseptere at regionsenteret må være motoren for å skape vekst, skriver Erling Fossen.

Norge legger på seg. Men bakenfor denne gladmeldingen skjuler det seg en massiv urbanisering. De norske byene har i stor grad vokst sammenhengende siden midten av 80-tallet, og er blant de europeiske vekstvinnerne.

Det er to grunnleggende bevegelser i den norske befolkningen. Den ene er en massiv urbanisering som både skyldes intern rokering mellom by og land, og innvandring fra utlandet, den andre er at hele befolkningen siger sørover, ikke minst til Oslofjord-fylkene.

Framfor å se på denne utviklingen med sentimentale rurale øyne, skal vi følge pengestrømmene. Fremdeles flytter folk etter arbeidsplassene, selv om forhold utenfor arbeidsplassen også vektlegges når jobben ellers er lik. Nye kunnskapsintensive arbeidsplasser skapes i eller rundt de store byene. Det er flere årsaker til dette. Ofte skapes nye arbeidsplasser i nært samarbeid mellom tyngre kunnskaps- og næringsmiljøer. Andre kriterier som favoriserer byene er tilgangen til kvalifisert arbeidskraft og nærheten til markedet.

Hva er så de store vekstnæringene i distriktene? Ikke i landbruket. Trenden med at stadig færre bønder produserer like mye eller mer vil fortsette. Havbruket har uante muligheter. Dessverre er den tradisjonelle oppdrettsnæringen ikke spesielt arbeidsintensiv.

Forskningen på havbruket skjer i byenes FoU-miljøer, enten det er i Bergen, Tromsø, Trondheim eller på Ås utenfor Oslo, og stadig mer utbredt mekanisering og automatisering i anleggene gjør at oppdrettsnæringen riktignok vil sørge for spredt bosetting langs hele norskekysten, men i begrenset tilfang.

Da gjenstår turismenæringen. Heller ikke der er det spesielt mye å rope hurra for. Den europeiske krisen skaper nullvekst i Norge, og det er særlig reiselivsbransjen utenfor de store byene som blir rammet, ikke minst Hedmark og Oppland.

Hvilken framtid skal landsbygda rigges for? Kampen er allerede i gang. På alle folkemøtene jeg har vært det siste året, enten det er Fagernes, Finnsnes, Kongsvinger, Skarnes eller Jessheim, er det akkurat de samme menneskene alle jakter på. Unge høyt utdannede mennesker som både tjener godt og er storforbrukere av kultur. Selv Jessheim, som er regionsenteret i Ullensaker, Norges hurtigst voksende kommune gjennom mange år, sliter her. Deres vekst består i all hovedsak av barnefamilier som pendler ut av kommunen for å arbeide.

Helt avgjørende for å lykkes er at alle de mange småkommunene må akseptere at regionsenteret må være motoren for å skape vekst. Men dette er en bitter pille å svelge for mange kommunepolitikere. En favorisering av regionsenteret skaper ingen god tone mellom Finnsnes og kommunene i Midt-Troms, mellom Fagernes og kommunene i Valdres, mellom Kongsvinger og de andre nabokommunene i den fiktive Glåmdalen.

Annonse

Framfor at hver kommune skal insistere på fjongt kulturhus og sin egen næringspark, må i utgangspunktet alle eggene legges i det samme rede. Samtidig må regionsentraene samtidig akseptere at for å skape regional vekst må de også ta hensyn til omlandet sitt.

Den store vekstvinneren i norsk økonomi de siste årene er BAE-bransjen (Bygg, anlegg og Eiendom). Bransjen står snart for 20 prosent av den norske verdiskapningen og går snart forbi olje og gassindustrien. En av de mindre vektlagte årsakene til denne formidable veksten, er at det nye næringslivet flytter nærmere byene og stadig oftere samlokaliseres med andre sentrumsfunksjoner. På mange måter er Norge i ferd med å oppleve at byene med sitt omland er våre nye landbaserte oljeplattformer.

Det hjelper fint lite at Odda åpner et litteraturhus og noen gallerier til erstatning for smelteverk som går 24/7 i tre skift året rundt. Veldig mange distriktskommuner tryner når de fokuserer på kulturbasert reiseliv som erstatning for tradisjonell industri, framfor å lage nye kunnskapsbaserte arbeidsplasser.

Yngre folk flytter ikke til Valdres fordi rakefisken kommer derfra. Eller til Kongsvinger fordi det er stor sjanse for å oppleve fersk elgbæsj på elgsafari. Folk flytter på grunn av attraktive arbeidsplasser, og aller helst til både kjerringa og gubben. Kommuner uten et variert arbeidsliv kan bare pakke sekken. Med mindre de ligger i nærheten av en større by.

Mer enn noen gang er byen alt vi har.

Erling Fossen er urbanist, forfatter og samfunnsdebattant.

Neste artikkel

Statlige ansatte skal få jobbe fra «distrikts-huber» over hele Norge