Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Solformørkelse over grønne arbeidsplasser

Alle drømmer om grønne arbeidsplasser i Distrikts-Norge. Men det alle vil, er vanskelig å få til. Nå er REC i krise. Hva er det vi gjør feil her i landet?

Solenergiselskapet REC skulle bli en av juvelene i norsk næringslivs miljøinnsats. Det Orkla-eide konsernet er bygd opp til å bli verdens største i sin bransje. Her skulle det skapes framtidsrettede «grønne» arbeidsplasser - også i Distrikts-Norge. Men nå går det mot krise for RECs produksjon i Norge. Over 700 arbeidsplasser står på spill i Narvik, Glomfjord og Herøya. Enda en gang ser vi hvor vanskelig det er å få månelandinger til å ta av her i landet. Hvorfor er det sånn? Nå roper LO og lokalpolitikere på hjelp og inngripen fra næringsminister Trond Giske. Men regjeringen sitter på sidelinja, fulle av respekt for WTOs og EUs regler om at staten ikke skal blande seg for direkte inn i slike saker. Verktøykassa er tom, sies det. Og REC på sin side kjører et tøft spill: De lar produksjonen i lavkostland konkurrere ut sine egen norske produksjon. Hvorfor opplever Norge den ene nedturen etter den andre med slike grønne industriprosjekter? Det er grunn til å spørre, for det er ikke gitt at slikt nødvendigvis må gå ad undas. Det finnes eksempler på at store, nasjonale high-tech prosjekter har lyktes. Vi trenger ikke gå langt for å finne dem. Da danskene for noen tiår tilbake bestemte seg for å satse på vindeenergi, gikk statens langsiktige politikk hånd i hånd med oppbygging av en nasjonal vindmølleindustri som, sist jeg sjekket tallene, sysselsatte 20.000 personer og hadde over en tredel av verdensmarkedet. Den samme standhaftigheten og langsiktigheten som fikk svenske politikere til å bestemme seg for satsing på bioenergi med påfølgende oppbygging av en biodieselindustri. Og det er den samme mekanismen som i dag fører til at Storbritannia satser langsiktig og konsekvent på vindmølleparker til havs, med derav følgende muligheter for vindmølleindustrien. Disse sakene har en fellesnevner: Når en ny, avansert og løfterik teknologisk krevende industri bygges opp, da spiller staten og det offentlige en avgjørende rolle i den første fasen. La gå at noen av disse eksemplene er fra den tiden da WTO- og EU-regimet hadde større smutthull enn nå. Likevel er det fristende å spørre om hvorfor norske kapitalisters bejublete satsing på det som er blitt verdens største solenergiselskap, aldri har medført statlige tanker på at selskapet (og særlig produksjonen i Norge) kunne hjelpes? For eksempel gjennom et dristig statlig prosjekt for å kle offentlige bygg med solcellepaneler, basert på anbud skreddersydd for REC-produkter, eller med utforming av byggeforskrifter som skaper et marked for solcellepaneler. Det kunne gitt selskapet avgjørende marginer. En kreativ miljøstatsråd ville kanskje lett etter slike sjanser, særlig nå, når klimameldingen ligger på beddingen. Man kunne sett for seg allianse mellom nærings- og miljøministeren. Men intet tegn på slikt kan spores. Tvert om. Vi får sikkert høre at tanker som dette er håpløst urealistiske og ineffektive. Omtrent så håpløst som den svenske biosatsingen må ha sett ut i sin første periode. Det får så være. Erik Solheims navn har uansett en framtredende plass på regjeringens rulleblad over saker som setter REC inn i et mønster. Solheim er miljøstatsråden som for halvannet år siden åpnet den bejublete biodieselproduksjonen til UNIOL i Fredrikstad, og som noen måneder etter satt i regjeringen som kvalte den samme bedriften med biodieselavgiften. Regjeringens vingling ødela, og den samme avgiften ble også spikeren i kista til de løfterike planene for en biodiselfabrik basert på tømmer, som skulle bygges på Follum. Follum er blitt et sørgelig eksempel på teknologisprang som aldri tar av. Det som mangler, er langsiktighet og standhaftighet fra regjeringen side. Pluss et minimum av nasjonal forpliktelse fra kapitalistenes side. Dette gjentar seg i historien om ScanWind, som skulle bli spydspissen i norsk produksjon av avanserte turbiner for vindmøller til havs. Opprinnelig var selskapet en trøndersk regional satsing. Da problemene meldte seg for trønderne, avslo staten bønner om ymse former for støtte. Men i 2008 velsignet staten salg til den amerikanske giganten General Electric. I den anledning manglet det ikke på store ord fra politikerne. Daværende energiminister Terje Riis-Johansen erklærte at Norge skulle bli «verdensledende på vindkraft til havs». Men det ble med ordene. Nå går det mot nedleggelse. Satsingen uteblir. Antall ansatte i ScanWind kuttes. Partene skylder på hverandre. General Electrics unnskyldning er at norske myndigheter ikke har skaffet fram et nasjonalt marked for vindmøller til havs. Det er mange enige i. Bare spør Stein Lier-Hansen i Norsk industri. Det ble Storbritannia som skapte det vindmøllemarkedet mange drømte om at Norge skulle få til. Det er, dessverre, et typisk eksempel på hvorfor potensielle industrieventyr strander i Norge. Her er et mønster som må brytes, både av regjeringen og av kapitalistene. Hvordan det skal gå an, kan jo vi lekfolk gruble over mens Orkla-eier Stein Erik Hagen jobber intenst for å kvitte seg med REC. Erling Kjekstad er kommentator i Nationen.

Annonse

Neste artikkel

Fornybarnæringen må redusere eget miljøavtrykk