Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Skrekkfilm om fabrikkmat

«Vi begynner å kjenne på ubehaget i effektiv og industriell matproduksjon.» Nationens Kari Gåsvatn kommenterer.

En matindustri som spyr ut produkter med billige råvarer og tvilsomme tilsetningsstoffer. Multinasjonale konserner som styrer næringskjeden fra såkorn til supermarked. Bønder som er prisgitt konsernenes kontrakter og er blitt livegne som fortidens husmenn. Slik er det i USA. Kan Norge beskytte seg mot logikken i den amerikanske matindustrien?

For fire år siden sto jeg i kø i Berlin for å få billett til filmen «Food, Inc.» Men alle visningene under Berlinalen var utsolgt. Robert Kenners film ble også Oscar-nominert og har seinere vært kultfilm og referansepunkt for den internasjonale matkritiske bevegelsen. Onsdag ble den vist av NRK med tittelen «Matindustriens hemmeligheter», med reprise i går.

Norsk matdebatt er i ferd med å endre seg. I likhet med resten av den rike verden begynner vi å kjenne på ubehaget i moderne, effektiv og industriell matproduksjon. Hittil har kravet fra folk flest vært mer import, mer stordrift og billigere mat. Filmer som «Matindustriens hemmeligheter» viser oss baksida av medaljen. Rasjonalisering, effektivisering og industriell logikk har sin pris.

Filmen viser at billigmaten er dyr. Monokulturer og høyt energiforbruk ødelegger naturen og klimaet. Billig kjøtt og billige kullhydrater ødelegger folkehelsa. I et normalt amerikansk supermarked er det i gjennomsnitt 47.000 ulike produkter, men det er ikke snakk om matmangfold. En håndfull konserner står bak. 90 prosent av alle produktene inneholder mais eller soya eller begge deler. Billig sukker er også et vanlig tilsetningsstoff. Fedme og diabetes er blitt en epidemi som også rammer barn. I USA er en usunn hamburger billigere enn frisk brokkoli.

Mye av maten i butikken er ikke mat, men «matlignende substanser», ifølge Michael Pollan, kjent amerikansk journalist og forfatter og medarbeider i filmen. Når Pollan jakter på matens kilder, finner han fjøs som er blitt samlebånd, dyr som er stuet sammen og fôres med antibiotika og bønder som er pålagt å låne for å tilpasse seg konsernene og beholde kontrakten med dem. I praksis er bøndene konsernenes slaver. Verst er Monsanto, som har kontrollører som sjekker at ingen bruker sitt eget såkorn og går til sak mot dem som ikke tilpasser seg konsernets regler, GMO-er og sprøytegift. Det er en variant av Microsofts makt over datamaskinene.

Kyr er med sitt sinnrike fordøyelsesapparat skapt for å spise gress. Ifølge filmen er det en risiko for økt forekomst av e-coli-bakterier i kjøttet når kyrne i stedet spiser mais. Lille Kevin ble syk og døde. Hans mor har tatt opp kampen mot kjøttgigantene, men blir til slutt redd for å uttale seg. Også politikerne er i lomma på konserner med dyktige lobbyister og truende advokater.

Det pågår en brutal kamp om makt over maten. Kontroll over næringskjeden betyr sikker profitt. Konsernenes makt kan virke ugjennomtrengelig. Men filmen viser også at systemet slår sprekker. Stordrift med samlebånd er sårbart for dyresykdommer. Det er færre bakterier i kjøttet til bonden som trosser reglene og slakter på gamlemåten enn i industrikjøtt som er badet i ammoniakk. Filmen oppfordrer til å stemme med gaffelen og velge mat som er blitt til på naturens premisser.

Annonse

Industriell logikk kontra samspill med naturen. Det er her skillelinjene går i internasjonal debatt om mat og landbruk. Debatten kommer også til Norge. Det er langt igjen til amerikanske tilstander. Men det er industrilogikk også hos oss når importert korn og proteiner brukes for å gjøre produksjonen effektiv og kjøttet billig. Også i Norge vokser kyllinger så fort at de ikke greier å stå på beina sine. En dag vil de som har blåst seg opp over norske tollregler, bli tause. Spørsmålet er om norsk landbruk er forberedt den dagen folk flest forlanger kjøtt fra kyr som har spist gress.

Utfordringen går til arkitektene bak norsk landbrukspolitikk, men også til politikere flest. Jonas Gahr Støre vil gjenreise temaet folkehelse. Markedsføring av usunn mat skal reguleres. Helseministeren vil forebygge. Da må han gå inn i logikken bak industrimaten og følge tråden ut til åker og fjøs.

Sammenlignet med USA har vi et godt utgangspunkt for å bevare og gjenerobre en næringskjede som spiller på lag med naturen og folkehelsa. Selv i USA øyner de håp når de ser hva som er skjedd med tobakksindustrien. Tobakk er dessuten et eksempel på at ansvaret ikke kan overlates til den enkelte. Det trengs også politisk regulering.

Norge har et godt utgangspunkt også fordi vi har råd til å betale mer for maten. Folk flest kan unne seg kjøtt fra frittgående gris. Om politikerne tar ballen, kan vi bli et utstillingsvindu for bærekraftig matproduksjon. Den sjansen bør vi utnytte.

Kari Gåsvatn er kommentator i Nationen. Du kan også følge henne på Twitter.

Neste artikkel

SV vil prioritere å tette inntektsgapet i eventuelle forhandlinger