Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Skog og gras, ja takk

Bruken av dyrka mark i Norge er resultat av en målrettet politikk og regulerte priser, ikke markedsprisen på melk eller kjøtt.

Det er verken skogbruk eller jordbruk som er driverne for de menneskeskapte klimaendringene, skriver Margaret Eide Hillestad. Foto: Mariann Tvete
Det er verken skogbruk eller jordbruk som er driverne for de menneskeskapte klimaendringene, skriver Margaret Eide Hillestad. Foto: Mariann Tvete

Klimaendringene og målet om å redusere klimagassutslipp er høyt på den politiske dagsorden. Så også innen landbruket. Diskusjonene går livlig om hva som er mest klimasmart. Er det økt skogbruk eller mer jordbruk, bør det driftes intensivt eller ekstensivt, er det rødt eller hvitt kjøtt, eller bør vi heller være veganere for å redde kloden?

Uansett er det et spørsmål om hvordan en bruker av jordressursen og hvordan fordelingen mellom ulik bruk bestemmes. Regjeringen mener at det beste virkemiddelet er prisen på jord. De bruker argumenter som at markedsprisen på et gårdsbruk vil avgjøre om jorda blir holdt i hevd. Da blir det viktig hvordan prisene fastsettes både på eiendommen og på avlingene/avvirket skog.

Norges landareal er ifølge CIA på 304 millioner dekar, hvorav 2,7 prosent er jordbruksareal, 27,8 prosent er produktiv skogareal og store deler av landarealet er mer eller mindre godt utmarksbeite.

En ting er sikkert; det er ikke prisen på lammekjøtt alene som avgjør om vi bruker beite, eller ikke. Det er ofte billigere å bruke kraftfôr enn å sende sauen på beite. Det er heller ikke prisen på tømmer i dag som har sikret oss et skogbruksareal med produktiv skog på 84,6 millioner dekar. Den skogen ble plantet flere tiår før skogeieren kjente dagens pris på tømmer.

Bruken av dyrka mark i Norge er resultat av en målrettet politikk og regulerte priser, ikke markedsprisen på melk eller kjøtt. Allerede på 1950-tallet besluttet regjeringen Gerhardsen å øke kornproduksjonen i Norge. Årsaken var at landet hadde stort kornunderskudd og mangel på valutareserver. Det var mange andre varer Norge hadde bruk for å kjøpe, derfor var det ikke spesielt attraktivt å sløse valutareservene på å kjøpe korn på verdensmarkedet, når vi kunne produsere det selv.

Regjeringen besluttet at kornprisen skulle være høyere enn verdensmarkedsprisen, og den skulle være 1,5 ganger høyere enn norsk melkepris. Resultatet ble økt kornproduksjon i de beste jordbruksområdene, i dag kjent som kornområdene, og mer av drøvtygger-produksjonen flyttet til grasområdene på Vestlandet og Nord-Norge.

I dag er ikke jordbruksproduksjonen et spørsmål om mangel på valuta, men hvordan vi kan bruke fotosyntesen til å lagre karbon, redusere bruken av fossilt karbon og øke bruken av fornybart karbon. Fornybart karbon finnes blant annet i trær og planter, og dette karbonet kan brukes til å produsere mange av de samme varene som i dag produseres av olje (fossilt karbon). Da blir igjen spørsmålet hvordan vi kan bruke arealet optimalt, og vil prisen på arealet alene sikre dette? Så langt ser det ikke ut til at vi kan overlate til markedet å finne optimalt arealbruk.

«Det er verken skogbruk eller jordbruk som er driverne for de menneskeskapte klimaendringene»

Annonse

Man kan tenke at Norges jordbruksareal er så lite at det ikke betyr noe i den store sammenhengen. Men ifølge FNs klimapanel må verden dyrke på mer areal, ikke mindre for at framtidas befolkning skal ha tilgang på nok, trygg og næringsrik mat. Stortinget vedtok i 2015 at omdisponering av jordbruksjord skal reduseres til maksimum 4000 dekar årlig innen 2020. Likevel fortsetter nedgangen i dyrka mark i Norge.

Årsaken er nedbygging, omdisponering av jord og at areal går ut av produksjon. Dette skjer samtidig som norsk landbruks bidrag til bruttonasjonalprodukt øker hvert eneste år, og areal i trengselsområder aldri har hatt større økonomisk verdi enn i dag. Prisen på areal i pressområder og prisen på mat, fastsettes uavhengig av hverandre og uavhengig av hva framtida krever av tilgang på landbruksareal for å sikre tilgang på nok ren, trygg og næringsrik mat til hele befolkningen.

Norge har 84,6 millioner dekar produktiv skog. Kvantum avvirket skog for salg har økt de siste årene, samtidig som stående kubikkmasse har økt (35 prosent fra år 2000 til 2015). Den årlige tilveksten av skog er større enn avvirkningen. Tallene viser at kun 39 prosent av tilveksten avvirkes for salg. Kan det være at heller ikke her er prisen på jord eller tømmer god nok til å reflektere arealets reelle verdi? Eller til å reflektere den verdi jord har for å redusere karboninnholdet i atmosfæren, enten det blir plantet trær eller dyrket mat på arealet?

Det er verken skogbruk eller jordbruk som er driverne for de menneskeskapte klimaendringene. Det er i all hovedsak bruken av fossil energi. Likevel må landbruket ta grep for å redusere egne klimagassutslipp fra driftssystemene, og samtidig prioritere karbonbinding i skog og jord. Dette er utfordrende, og spesielt har vi manglende kunnskap om hva som virker over tid.

Likevel er det lite som tilsier at miljø- og klimautfordringene vil bli løst av «markedets usynlige hånd». Derfor er det på høy tid at det tas politiske grep for å skifte fra forbruk av fossilt karbon (olje, gass og kull) til forbruk av fornybart karbon gjennom å øke fotosyntesens aktivitet.

Neste artikkel

Nå er furu mer populær enn gran i Sverige