Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Skal vi tilbake til 1980-tallet?

Matjord under betong betyr større økonomisk vekst enn om jorda brukes til korn og poteter.

Jeg er ikke god til å stoppe strømper. Men dersom jeg tar meg på tak og stopper hull, er jeg en vekstbrems. Kaster jeg sokkene og kjøper nye, bidrar jeg til vekst i BNP - bruttonasjonalproduktet - det enerådende målet på framgang og velstand.

For veksten er det bra at jeg kjøper bil og mobil ofte og at jeg kjøper og kaster mer klær og mat enn jeg trenger. For kloden og klimaet er det bra at jeg venter med å kjøpe nytt, kjører lite og bruker sommerferien til å plukke bær og sopp istedet for å fly til fjerne land.

Miljøpartiet De Grønne har satt igang en debatt om vårt forbruk. Det var frontfigur Rasmus Hansson som brukte eksemplet med å stoppe sokker. Han foreslår at vi nordmenn kan greie oss med det forbruket vi hadde på 1980-tallet. Vi hadde bil og ferier med flyreiser da også. Egentlig hadde vi det materielt godt. Dessuten var det mindre forskjell på folk. Derfor var det et bedre samfunn.

Mange politikere ser at kloden ikke tåler dagens forbruk, men bare De Grønne våger å ta opp temaet i en valgkamp. BNP er et dårlig mål på livskvalitet. Det er ikke noe De Grønne har oppdaget. Trygve Haavelmo, norsk nobelprisvinner i økonomi, mente lenge før 80-tallet at fortsatt vekst ikke går ihop med klodens tåleevne. Flere norske politikere har stilt spørsmål ved vekstbegrepet og forbruket: Thorbjørn Berntsen, Martin Kolberg, Trygve Slagsvold Vedum, Knut Arild Hareide. Og andre.

I valgkamper faller debatten ned i gamle spor. Politikerne frir til lommeboka. Det er for risikabelt å si at de fleste av oss er rike nok, at vi har nådd et nivå hvor høyere materielt privatforbruk ikke gjør livet bedre.

Fortsatt tror mange at det er bare idealister og asketer som går inn for å stanse forbruksveksten. Slik er det ikke. Økonomer og andre faggrupper over hele verden diskuterer nye modeller og alternativer til vekst som mål på framgang og utvikling. Noen tror på en grønn vekst og grønn kapitalisme, andre foreslår nye modeller for å måle det gode liv. Britiske Tim Jackson trekker fulle hus når han reiser rundt og snakker om sin bok «Velstand uten vekst».

Jackson er ikke mer sær enn at han var rådgiver for tidligere statsminister Tony Blair. Både Frankrike og Tyskland har de siste årene hatt offentlige kommisjoner som har utredet alternativer til den tradisjonelle vekstmodellen. Den tyske kommisjonen la i vår fram forslag til en ny velstandsindeks som også omfatter økologiske og sosiale indikatorer i tillegg til de økonomiske. Klimautslipp, artsmangfold, helse, sysselsetting, utdanning og helse skal telle med når velstanden måles.

Selv om slike utredninger kan havne i en skuff i første omgang, er det sådd spirer til å tenke nytt og måle annerledes. Det er ikke bare overforbruket av energi og andre ressurser som gjør det nødvendig å tenke nytt. Vekst betyr ikke lenger automatisk flere arbeidsplasser. Ofte er veksten jobbløs. Vekst blir tradisjonelt framstilt som en forutsetning for sosial velferd. Nå er koblingen brutt eller snudd på hodet. Det må kuttes i velferd for å opprettholde veksten. Når vekst blir målet og kutt i velstand og velferd blir midler, da har kravet om vekst fått fundamentalistiske trekk.

Annonse

Det ville være merkelig dersom dagens rådende økonomiske modeller skulle være gyldige til evig tid. De er brukt bare en miniperiode av klodens lange historie. Matjord under betong betyr større økonomisk vekst enn om jorda brukes til korn og poteter. Det er ikke bærekraftig.

Vekstspiralen hindrer rettferdig fordeling. Alle partier sliter med å utrydde fattigdommen. Dersom flertallet reduserer forbruket, får de som har minst en mulighet til å henge med. Nye tenkemåter og modeller kan være mer effektivt enn penger for å løse problemer.

Når modeller går ut på dato, blir de en tvangstrøye. Miljøpartiet De Grønne skal ha ros fordi de våger å snakke om vekst og forbruk. Partiets politikk er uferdig på mange måter. Men på dette området er det andre partier som er sinker og uten kontakt med virkeligheten.

Forbruksveksten som er utdatert. Assosiasjoner til 1980-tallet er ikke nødvendigvis så inspirerende. Tiåret forbindes med teite moter og jappetid, frislipp og fortsatt blomstrende fordommer. Men vi trenger ikke kjøpe 80-tallet som hel pakke. Materielt led de færreste nød, selv om vi betalte dobbelt så mye for maten.

Det finnes ingen fasit for det gode liv. Mennesker er forskjellige. Likevel har vi det felles at økt privatforbruk ut over et visst nivå ikke gir livet mer mening. Alle kan ikke stoppe strømper. Ethvert samfunn trenger en indre dynamikk. Men den kan knyttes til noe annet enn vekstspiralen.

Kari Gåsvatn er kommentator i Nationen

Neste artikkel

Skogeiere har mottatt 870 millioner i tilskudd til vei