Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Opptrappingsvedtak uten trapp

«Norske kyr, fjærfe og svin spiser seg fete på fôr som er dyrket andre steder i verden.» Nationens Kato Nykvist kommenterer.

Meldingen som landbruks- og matminister Lars Peder Brekk la fram på fredag er i teorien et opptrappingsvedtak. Norsk matproduksjon skal økes med en prosent i året i 20 år. Det er et djervt, men nødvendig mål i en verden der befolkningstallet går opp og matproduksjonspotensialet ned.

Jeg bruker med vilje begrepet «opptrappingsvedtak». Det er et begrep som fortsatt får eldre gårdbrukere til å bli blanke i øynene. Det opprinnelige opptrappingsvedtaket kom 1. desember 1975, da Stortinget under ledelse av landbrukskomiteens formann Berge Furre fastslo at inntektsgrunnlaget for bønder skulle trappes opp og jevnstilles med inntektsveksten for industriarbeidere. Vedtaket ble fulgt opp med Stortingsmelding nr. 14 i 1976, som ble startskuddet for en periode med sterk produksjons- og inntektsvekst for landbruket. Vårt nye opptrappingsvedtak kunne hatt like stor historisk betydning som det forrige. Økt matproduksjon - et forsvar av norsk selvforsyningsgrad - legger i utgangspunktet tunge premisser for landbrukets rammevilkår. For å oppnå målet ville man trenge sterkere inntektsvekst for bønder enn andre grupper, og en politikk som sikrer jordbruk i alle deler av landet. Det sier seg selv, at skal matproduksjonen øke, bør man utnytte alle tilgjengelige arealer til jordbruk. Det er bare en hake. Brekk-meldingen stiller ikke krav til at norsk selvforsyningsgrad skal baseres på norske ressurser. Slik regjeringen regner på det, kan vi importere fôrvarer fra utlandet, gi dem til husdyra og regne sluttproduktet som 100 prosent norskprodusert. Teoretisk sett kan Norge oppnå økt selvforsyning og samtidig brakklegge egne jordbruksarealer. Regjeringen opererer med en selvforsyningsgrad på om lag 50 prosent i dag. Men norske kyr, fjærfe og svin spiser seg fete på fôr som er dyrket andre steder i verden. Trekker vi fôrimporten ut av regnestykket, vil den reelle selvforsyningsgraden være 5-10 prosent lavere - avhengig av kornhøsten. Med årets elendige kornsesong, vil den reelle selvforsyningsgraden trolig tippe under 40 prosent. Hvis utviklingen i landbruket fortsetter i samme spor, vil spriket mellom importert og reell selvforsyningsgrad bare øke. Et eksempel: I 2005 utgjorde såkalt høyenergifôr i melkeproduksjonen 1 prosent av melkekyrnes kraftfôrforbruk. I 2010 var dette økt til 11 prosent. 65-70 prosent av dette fett- og proteinrike «turbofôret» er basert på importerte fôrvarer. Den sterke økningen skyldes ikke lavere bevissthet om fôrets opprinnelse blant bøndene. Den kommer som et resultat av strukturelle endringer i næringa. På 2000-tallet har antallet melkeprodusenter blitt halvert. De bøndene som satser videre investerer i hovedsak i store «robotfjøs». Å investere 10 millioner kroner i nytt fjøs er ikke uvanlig. Skal man ha lønnsomhet etter en slik investering, er bonden avhengig av å øke produksjonen per ku, for eksempel fra 6000 til 8000-9000 liter. Da må turboen på. Kraftfôrdebatten blir gjerne gjort til et spørsmål om vi skal produsere svin og kylling i Norge, eller om vi skal importere ferdige kjøttprodukter. Det er selvsagt bedre å foreta produksjonen her hjemme, med de økonomiske ringvirkningene det har for bønder og næringsmiddelindustri. Men vi glemmer at det er drøvtyggerne som står for over halvparten av det totale kraftfôrforbruket. Når importandelen er sterkt økende, får det store utslag for den reelle selvforsyningsevnen. Skal man øke norsk matproduksjon basert på norske ressurser, må de store grasarealene tas i bruk. Det oppnås ved å øke verdien på grovfôret. Det kan gjøres ved å øke prisene på kraftfôr. Hvis det betyr at de norske kornprisene også kan økes, er det positivt. Det norske kornarealet er på det laveste nivå siden før det første opptrappingsvedtaket. Landbruksmeldingen svikter på dette området. I tillegg til å bløffe om selvforsyningsgraden, åpnes det for å fjerne kravet i kulturlandskapstilskuddet om at graset skal gå til matproduksjon. Det vil trolig føre til dyrere grovfôr for aktive bønder som leier jord, slik landbruksforsker Ola Flaten skriver på debattsidene i dag. Det er i så fall en utvikling i feil retning. Man kommer ikke til himmels med en opptrappingsplan uten trapp.Kato Nykvist er konstituert politisk redaktør i Nationen. Du kan også følge ham på Twitter.

Annonse

Neste artikkel

Desse kjem best og dårlegast ut i den nye jordbruksavtalen