Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Om å sparke nedover

Statsminister Erna Solberg mener at et spark bak vil få arbeidsløse på beina og i arbeid. Hun tar feil.

Sparker nedover: Statsminister Erna Solberg (H) mener kutt i dagpenger får arbeidsløse i arbeid. Foto: Heiko Junge, NTB scanpix
Sparker nedover: Statsminister Erna Solberg (H) mener kutt i dagpenger får arbeidsløse i arbeid. Foto: Heiko Junge, NTB scanpix

Regjeringa vil stramme inn reglene for støtten til arbeidsløse – dagpengene. Heretter skal det ikke være mulig å samle opp inntjening over tre år for å komme over den inntektsgrensa som kvalifiserer til dagpenger. Solberg-regjeringa vil kutte opptjeningstida til ett år. Ifølge LO vil innstrammingen overfor arbeidsløse føre til besparelser på rundt 700 millioner kroner for regjeringa de neste tre årene. Slik skal de arbeidsløse være med på å finansiere regjeringas skattelette.

Slik sparker regjeringa nedover. Det blir ikke mer sympatisk av at statsminister Erna Solberg (H) uttaler seg som om det er spark som skal til for at arbeidsløse skal «komme seg på beina» og i arbeid.

Det er mye å anføre. Det er for eksempel sånn at det er lettere å få jobb når en er i jobb. Det er lettere å få jobb om en er 100 prosent frisk, enn litt syk. Det er lettere å få jobb når en er 37 år enn 57 år. Det er lettere å få en jobb en kan leve av uten sosial dumping. Den viktigste forutsetningen er selvsagt at det finnes jobber nok.

Om en er arbeidsløs og mottar dagpenger, må en ta de jobbene en blir tilbudt. Får du tilbud om midlertidig deltidsstilling, er du forpliktet til å ta den. Korttidsjobber som er dårlig betalt, kan gå kraftig ut over dagpenge-grunnlaget. De aller fleste arbeidsløse vil selvsagt i arbeid. Blir det lettere å finne passende arbeid når en får enda større økonomiske bekymringer? Blir en mer kreativ, optimistisk og utholdende av å bekymre seg om en har penger nok til livsopphold, av å være i en prekær situasjon?

Statsministeren begrunner innstrammingen med at regjeringa «ønsker å hindre passivitet og misbruk, og i stedet motivere flere til å komme seg i jobb». Dermed stemples arbeidsløse som unnasluntrere og/eller umotiverte småkjeltringer. Slik stigmatisering av arbeidsløse, som allerede er i en sårbar situasjon, burde en statsminister for et helt folk holdt seg for god for. Men Erna Solberg sparker i vei: «Dette er en del av arbeidslinjen. Nå må folk som kan jobbe, jobbe i dette landet, hvis vi skal ha et samfunn som kan bære velferdskostnadene framover. Bærekraftig velferd dreier seg om at folk jobber», sa Erna Solberg da budsjettet ble lagt fram. Mange av oss er enige i at bærekraftig velferd sikres gjennom arbeid. Dermed bør regjeringas viktigste arbeid være «arbeid til alle», framfor å tyne dem som har falt utenfor arbeidsmarkedet.

Hvor kommer denne holdningen til arbeidsløse fra? Mangler Høyre- og Frp-folk referanser for å forstå at det går an å være både topp motivert for arbeid og arbeidsløs samtidig? Kjenner de ingen slike mennesker? Har Erna Solberg og co. kun kjennskap til folk som må få enda dårligere råd for å gidde å jobbe? I så fall har statsministeren en underlig og lite representativ omgangskrets. Ville hun selv bli mer motivert for arbeid ved å få enda dårligere råd mens hun søkte arbeid, tror hun? Eller er det slik at arbeidsløse ses som en gruppe «andre» med lyter – langt fra slike folk som regjeringa består av? Slik er det selvsagt ikke. Å være arbeidsløs er ikke et svakt karaktertrekk, det er en situasjon de fleste av oss kan havne i.

«Å være arbeidsløs er ikke et svakt karaktertrekk, det er en situasjon de fleste av oss kan havne i.»

Oppsummert

Kutt

1 Regjeringa foreslår i statsbudsjettet at det skal bli vanskeligere for arbeidsløse å få dagpenger.

«Passive og misbrukende»

2 Statsministeren begrunner det med ønsket om «å hindre passivitet og misbruk, og i stedet motivere flere til å komme seg i jobb». Slik stempler Erna Solberg arbeidsløse som unnasluntrere.

Skaff arbeid i stedet

3 Regjeringa driver ufin stigmatisering av sårbar gruppe. Det burde den holdt seg for god for. Det viktigste for å komme i arbeid, er at det finnes arbeid.

Annonse

Det finnes selvsagt unnasluntrere både i- og utenfor arbeidslivet, men en kan ikke stemple hele grupper av den grunn. Dersom regjeringa er ute etter unnasluntrere, får de snakke med Nav-kontrollen og eventuelt sette inn målrettede tiltak. Inntrykket er heller at Nav i noen tilfeller kontrollerer for mye, og i for liten grad hjelper folk i arbeid.

Et velferdssamfunn skal måles på hvordan det behandler sine svakeste. Den som er skjøvet ut av arbeidslivet, blir sårbar. Arbeidsløshet tærer ofte på identitet og selvfølelse, og kan gå på helsa løs. En trenger ikke mye empati for å forstå at det for de fleste av oss er krevende å være avhengig av Nav for livets opphold i en periode, å ikke kunne rå over eget liv.

Ingen bør stikke under stol at politikk handler om interessemotsetninger. Selvsagt. Det er ingen overraskelse at den blåblå regjeringa ikke prioriterer de arbeidsløse. Samtidig bør interessekampen føres med en viss dannelse, og ikke med retorikk som stigmatiserer grupper.

Velferdssamfunnet handler ikke om ordninger og kroner alene, den er fundert i en holdning. I dette landet har vi ment at det er anstendig at de sterkeste ryggene tar de tyngste børene. Denne holdningen legitimerer velferdsstaten, gjør at vi forstår og aksepterer at vi må betale skatt – med eller uten glede. Når vi tviler på om vi faktisk blir ivaretatt dersom «vår rygg blir svakere», for eksempel havner utenfor arbeidsmarkedet, trues den «bærekraftige velferden».

Neste artikkel

Erna vil bli stjerna – igjen