Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Oljens makt - eller makta over oljen

Snakker vi om oljens makt? Eller makta over oljen?

Statoils makt, politikernes avmakt, og Senterpartiets interne rot. Slik er ingrediensene i den siste stormen rundt oljestatsråd Ola Borten Moe.

Statoils økende makt er desidert viktigst. Statoil er i blitt en gjøkunge i norsk oljepolitikk. Konsekvensene peker langt utover dagens såpeopera. Og ut over denne valgkampen.

Den som tror at framtidige oljeministere kommer til å «ta» Statoil mye hardere enn Ola Borten Moe, gjør nok opp regning uten vert.

Den siste kvartalsrapporten om økonomien i Statoil bekreftet nemlig en langsiktig trend: Statoil sliter økonomisk. Tapene kommer fra norsk sokkel. Feltene der er ofte dyre og teknisk krevende. Utlandet derimot, byr på muligheter og profitt. Utenlandsk produksjon tar nå igjen den norske. Fasit: Statoil vi satse mer utenlands.

I horisonten aner vi en ny situasjon: Norske politikere på jakt etter oljeinntekter og arbeidsplasser blir mer avhengige av Statoils gunst enn Statoil blir av velviljen til norske politikere.

Alle sier at Ola Borten Moe er oljeministeren som altfor ofte er enig med Statoil. Det har han fått mye kjeft for. Nå aksepterer han Statoil-sjef Helge Lunds planer om utflagging av 1000 arbeidsplasser i administrasjonen til lavkostland. Resultatet er ny runde spetakkel. Hvilket bare skulle mangle.

I denne krangelen er frontene klare. Statsråden står mot LO, Ap, SV, miljøbevegelsen og - som vanlig - mesteparten av den politiske korrektheten i Norge.

Men i går kom Liv Signe Navarsete på banen her i Nationen. Og da ble det straks mer komplisert. Hennes resonnement lukter lang vei av akutte behov for å styre unna interne partikrangler mellom partileder Navarsete og nestleder Borten Moe. Slike har det som kjent vært mer enn nok av.

Navarsete forsvare Borten Moe på et forunderlig vis. Hun sier at Borten Moe må si ja til Statoils utflagging fordi Ap i sin tid tvang gjennom en delprivatisering av konsernet. Da nytter det ikke å «gjøre noe», sier Navarsete. Som derved antyder at Sp gjerne vil ha «gjort noe».

For åpen scene avslørte Navarsete ett av Sps hovedproblemer i denne valgkampen: Etter åtte år i regjering må Sp opptre som lojal forvalter av systemer man samtidig vil være imot. Helseforetakene er blitt et eksempel på slik politisk forskreving. Og altså nå; Statoil.

Annonse

Det henger likevel ikke på greip. For selvsagt kunne Ola Borten Moe likevel gitt klare signaler om den overordnede politikken.

Han kunne vist forståelse for at Statoil vil rasjonalisere driften maksimalt. Men samtidig gitt en klar markering av at det aldri må oppstå tvil om hvor Statoils hovedkontor og administrative trøkk skal ligge.

Alvoret i saken er jo her: En av de få tingene som fortsatt definerer et «norsk» konsern er hovedkontorets plassering. Med den geografiske plasseringen følger fokus og utgangspunkt for både daglig virksomhet og langsiktig strategisk planlegging. Nå snakker Statoil-ledelsen om overføring av IT og regnskapsfunksjoner til Baltikum. Men hvis en slik spareplan skal få effekt, holder det ikke med noen få funksjonærer. Det kan fort vise seg at mer må til. En glideflukt kan være på gang. Hovedkontorets framtid kan være i spill.

Undertegnede hører til de - veldig få - som har en viss forståelse for Ola Borten Moes vilje til å stryke Statoil med hårene. Delvis fordi at hvis man først skal drive et oljeselskap, må det skje på oljebransjens premisser. Og delvis fordi vi utenforstående aner det som kan kalles en deal, en hestehandel eller en gjensidig forståelse.

Statsråden har bakket opp Statoil, blant annet med godkjenning av det miljømessig kontroversielle, men økonomisk lovende, oljesandprosjektet i Nord-Amerika. Statoil har på sin side levert det vi kan kalle «oljeutbygging med Sp-vri», altså oljefelt som løfter oljevirksomheten til nye deler av Distrikts-Norge. Blant de ferskeste eksemplene er Johan Castberg- feltet utenfor Hammerfest. Og Aasta Hansteen utenfor Bodø, som Ola Borten Moe med brask og bram kunngjorde vedtaket om på Sps landsmøte denne våren.

Saken om utflytting av administrasjonen faller utenfor dette mønsteret. Den er mer fundamental. Den rammer mer enn arbeidsplasser. Den rammer det som fortsatt finnes av muligheter for å sikre Statoils norske identitet. Her burde statsråden i en rødgrønn regjering sette ned foten.

Men ville Statoil bøye seg? Vel, i vinter satte regjeringen oljeskatten litt opp. Resultat: Statoil flekket tenner. Regjeringen fikk høre at skatteøkningen måtte føre til utsettelse av enkelte marginale felt. Og gjett hvilke? Jo, det var blant annet Aasta Hansteen og Johan Castberg. Altså Ola Borten Moes politiske babyer.

Lærdommen er klar: Den som skal styre Statoil må sette hardt mot hardt. Men hvor er den statsråden som vil henge bjella på katten? Og hvor er den regjeringen?

Erling Kjekstad er kommentator i Nationen.

Neste artikkel

Kvinnekamp for bedre helsetilbud