Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Norsk bidrag til Europas utvikling

Per i dag bidrar vi med tre milliarder kroner i året. I neste runde vil antagelig EU kreve 50 prosent mer, skriver ukas EU-skribent i Nationen, Paal Frisvold, som er leder i Europabevegelsen.

I 2014 går inneværende avtale om EFTA-landenes bidrag til økonomisk og sosial utjevning i EU ut. Nye forhandlinger skal derfor settes i gang og ferdigstilles i løpet av neste år. Felles for de tre siste runder forhandlinger (1999, 2004 og 2009) har vært at Norge har sittet helt stille og ventet på at EU har komme med krav om betaling. Først har vi hevdet at EØS-avtalen ikke forplikter oss juridisk til å fortsette betalingen. Så, når vi har gått med på å fortsette ordningen, har vi sittet stille som mus og håpet på et lavest mulig betalingskrav. Deretter har verdens største pruterunde begynt, en øvelse vi har tapt med glans hver eneste gang.

Pengene, som riktig nok er blitt til en av Norges utenrikstjenestes viktigste europapolitiske redskap, gir nærmest strøpå-midler til mange gode, men enkeltstående formål, med unntak av den spesielle omfattende ordningen for finansiering av CO2-rensing.

Per i dag bidrar vi med tre milliarder kroner i året. I neste runde vil antagelig EU kreve 50 prosent mer, og vi vil havne på cirka 25 prosents økning, som vil utgjøre i underkant av fire milliarder kroner i året. Å skulle forvalte disse pengene i henhold til dagens ordning vil fort vise seg å bli uhåndterbart. Kontoret til EFTA-landenes og Norges finansieringsmekanismens i Brussel gjør en solid jobb, men man kan ikke utelukke framtidige problemstillinger og skandaler som mislighold og korrupsjon i mottagerlandene.

Allerede i dag ligger vi flere år etter skjema og gode prosjekter viser seg å være vanskelige å finne. Tiden kan derfor være inne for å tenke nytt og annerledes.

Første kriterie bør være: Hvordan kan vi bidra til å hjelpe EU-landene til å komme ut av den økonomiske hengemyren mange av dem befinner seg i? Hvordan kan vi bidra til å nå 2020-målsettingene EU har satt seg? Deretter; hvordan kan vår egen ekspertise, kunnskap og industri få muligheten til å bidra til å nå denne målsettingen?

Hva om vi konsentrerte oss om fem overordnede områder hvor vi kunne etablere europeiske sentre for forsking, innovasjon og teknologilansering.

Det vil gi oss anledning til å ta en ledende del i utformingen av programmene, ledelse og drift. Man kan se for seg følgende områder i følgende byer:

- Senter for marint og maritimt miljø med målsetting om å rense Østersjøen innen 2020, i Tallinn.

Flere norske toppolitikere og meningsbærere skriver om EU i Nationen.

Annonse

- Senter for utvikling, demonstrasjon og lansering av teknologier i henhold til EUs «Strategic Energy Technology Plan»; offshore vind, konsentrert solkraft, biomasse, CCS og infrastruktur, i Krakow.

- Kompetansesenter for havkraft, deriblant bølgekraft og osmose, i Porto.

- Senter for minoritetsrettigheter og integrering, i Bucharest.

- Senter for grensekontroll, politisamarbeid, innvandring og asylsaker, i Zagreb.

På denne måten vil vi kunne bidra til langsiktige og målrettede satsingsområder som kan gagne EU-samarbeidet like mye som våre egne interesser. Men da må vi opp av lenestolen og innta en proaktiv holdning overfor mottagerlandene myndigheter og politiske miljøer - helst før neste forhandlingsrunde starter.

Paal Frisvold er leder i Europabevegelsen.

Neste artikkel

Forbi 100-dagersplanen: Slik forbereder Støre neste fase