Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Når Kirkens Nødhjelp driver politikk

Kirkens Nødhjelp mener det nok bra med aksjonen «Nyt Afrika». Men kampanjen tilslører mer enn den opplyser.

Kampanjen gir gode argumenter til dem som vil ha åpne grenser og avskaffe toll på import. Det er sikkert ikke hensikten å oppmuntre Fremskrittspartiet og Dagens Næringsliv, og demotivere norske bønder, som er en del av stammen blant Kirkens Nødhjelps faste givere. Men i praksis virker det slik, fordi kampanjen bygger på en ufullstendig analyse, blander likt og ulikt og bruker selektive sitater og halve sannheter.

Det er vanskelig å få tak på hvem som er målgruppen for aksjonen, om det er forbrukeren, regjeringen, WTO eller noen andre. Kirkens Nødhjelp mener vi skal spise tomater fra Afrika framfor norske drivhustomater, fordi de afrikanske forurenser mindre. I så fall vil jeg vite hvem som har dyrket dem, og hvem som får fortjenesten. Internasjonale konserner som etablerer seg i Afrika, bygger moderne gartnerianlegg og eksporterer perfekte tomater og andre grønnsaker til rike land. Verken maten eller fortjenesten blir i landet.

Landgrabbing har mange ansikter, men fellesnevneren er nykolonisering. Stadig mer jord i Afrika blir overtatt av pengefolk som har oppdaget at landbruk er en sikker investering. Statsledere ønsker investorer velkomne, fordi de bidrar med valutainntekter. Ofte kan investorene overta omtrent gratis arealer hvor lokalbefolkningen tidligere dyrket mat til eget bruk og salg på lokale markeder.

De siste årene har det vært utallige artikler i norsk og internasjonal presse om nykoloniseringen i Afrika og andre fattige regioner. Det er helt utrolig at Kirkens Nødhjelp ikke nevner landran med et ord i sin brosjyre «Kan Afrika bli verdens matkurv?» Hvem skal fylle matkurven? Det er ikke nok å vise til at biffen fra Botswana er god, når det er Afrika som helhet det er snakk om.

Hvor mange har tapt på veien før jeg med god samvittighet kan spise en bærekraftig tomat? I Latin-Amerika var det nylig et eksempel på et konsern som hadde fordrevet småbønder for å etablere en farm for økologiske varer for eksport til rike land. Fallgruvene er mange for den som vil spise rettferdig og bærekraftig. Det er lett å bli lurt når maten er langreist.

Kirkens Nødhjelp tilslører at småbønder i Afrika og småbønder i Norge er i samme båt og kjemper mot den samme liberaliseringslogikken. En faksimile viser et oppslag fra Dagbladet, om belgiske bønder som tømmer ut melk i protest mot lave priser. Når brosjyren kobler oppslaget sammen med dumping av billigost i Afrika, er budskapet at bønda har skylda.

Det er en grov forvrengning av den europeiske debatten om melkepriser. Melkebøndenes organisasjoner i Europa kjemper mot meierikonserner og kjedebutikker for å få en pris de kan leve av uten å måtte kjøpe opp nabobrukene og uten å måtte dumpe melka på verdensmarkedet. De vil at melka skal bli verdsatt - også i pris - som det kvalitetsprodukt den er. Men EU, det vil si statslederne, valgte minste motstands vei og økte eksportsubsidiene, mot melkebøndenes vilje. Overskuddet ble tatt unna, men bruksnedleggelsen fortsetter.

Annonse

I Afrika blir småbønder dobbelt rammet, både av billigimport som utkonkurrerer lokale produsenter og av kolonisering av jord. Kirkens Nødhjelp gjør helt rett i å kreve alle eksportsubsidier avskaffet. Men historien som fortelles, er mindre enn halve sannheten. Den mangler tydelig budskap og klar adressat. Det er mange grunner til å se på innretningen av den norske landbruksstøtten. Norge bør selvsagt droppe kravet om liberalisering i internasjonale forhandlinger. Vi bør importere mer fra Afrika istedet for EU-subsidiert mat.

Problemet med Kirkens Nødhjelps springende argumentasjon er at det ene budskapet slår i hel det andre. Det er bra at organisasjonen utvider perspektivet fra nødhjelp til politikk. Men i politikkens verden holder det ikke med fromme ønsker. Der trengs det også maktanalyse. Det er den samme økonomiske logikken som spiser opp lokalsamfunn både i Norge, Europa og Afrika, raserer arbeidsplasser og utøver makt.

Kirkens Nødhjelp nevner ikke at eksport har vært mantraet i flere tiår i de internasjonale kravene til fattige land, uten at det har virket. Organisasjonen sier heller ikke noe om matsuverenitet. Når FN brukes som sannhetsvitne, hører også IAASTD-rapporten med i bildet. Her trekkes nettopp småbønder fram som selve ryggraden når det gjelder å skaffe verden nok mat. Ifølge rapporten kan eksport av mat hindre utviklingen av lokale matmarkeder.

Vi skal selvsagt importere mer fra Afrika, men vi skal vite hva vi gjør.

Kari Gåsvatn er kommentator i Nationen.

Neste artikkel

Kommunen gløymde å opplyse bøndene om stengd veg: – Ei tapt sak