Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Men Vestlandsfanden var ikke død

Vestlandsfanden ble manet fram for hundre år siden. Siden har de ledd av ham østpå. Nå slår han til i modernisert utgave. Ler de fortsatt?

Han så ud som en opbyggelse, der var gået i sig selv og klabbet sammen til en eneste skikkelse af fugt og mugg. Og - netopp fordi han indfandt sig så over al beskrivelse paatværs af al rimelighed, men både kisteklædt og kortskallet, (...) saa forstod jeg med en gang, at det var selve vestlandsfanden. - Aha, tænkte jeg. På veien til Storthinget!Noen ganger må man lure på om Harald Hårfagre egentlig klarte å samle Norge til ett rike. For eksempel når motsetningene mellom Oslo-arrogansen og Vestlands-patriotismen slår ut slik den har gjort den siste uka. Hardanger-saken har satt hele Vestlandet i brann. Det ble ikke bedre da Statistisk sentralbyrå presenterte en statistikk som påstår at oslofolk i snitt skaper over dobbelt så store verdier som folk i resten av landet. Som ekstra krydder kom professor Iver B. Neumann på banen og refset provinsboere vestpå som vil «gnåle seg til» goder. «I det han plutselig vendte hovedet, så jeg, at han manglende ansikt, det var udvisket af et uransakelig smil, der svevet blaalig og ensomt i regnskodden som fosforglorien om en bedervet sild». Kampen mellom sentrum og periferi er et sterkt og varig innslag i norsk politikk. Men det blir ofte spesielt bittert når Vestlandet står mot Østlandet. Bare se hvordan kranglingen denne uka har blåst liv i Vestlandsnasjonalismen. Det har ikke vært sånt liv vestpå siden Vestlandsrådet for noen år siden drømte om en egen, svært selvstyrt, vestlandsregion. Trøkket fra Vestlandsrådet var da sterkt nok til å utløse regjeringens arbeid med den store regionreformen. Den endte som kjent i en flopp. Vestlandsnasjonalistene har vært ganske spake siden. Årsaken er åpenbar: Kampen om regionreformen viste at det eneste som kan samle Vestlandet, er motstand mot Østlandet. Nettopp derfor kan de nå blåse i luren igjen. Anført av taleføre medieguruer som valgforsker Frank Aarebrot snakkes det igjen høyt om alt «Vestlandet» ikke vil finne seg i. For omtrent hundre år siden dro forfatteren Nils Kjær på tur til Vestlandet. Kjær var på enkelte områder sin tids Erling Fossen eller Iver B. Neumann. Kjærs erklærte kjærlighet til det urbane bylivet og Kristiania, (som Oslo het da), var intens. Like dyp var Kjærs forakt for alt Vestlandets motkultur sto for: Nynorsken, lekmannskristendommen og (aller verst for Kjær); avholdssaken.I et reisebrev fra sin tur over fjellet i 1909 skapte Kjær det som siden er blitt selve symbolet på Østlandets arroganse og latterliggjøring av Vestlandet. Nemlig Vestlandsfanden. Ovenfor her har vi presenterte ham for leserne i Kjærs versjon - og språkdrakt. Kjær var de glitrende formuleringenes mester, og en av de mest berømte kom nettopp i dette reisebrevet: «Det er det samme om Fanden er til eller ei. Men tenk på hva han representerer! Vestlandsfanden representerte følgende for Nils Kjær «En magt, der sindig og sikkert som en sott erobrer oss, trænger afveien vort sprog, formen for vort livsmod, nedhysser vor latter, stempler oss som fremmede i vort eget land, omringer oss med love, lugter paa vore glass, kommer vore letsindigheder i hu og regner på indtægten af vore overtrædelser!Mye av det Nils Kjær skrev, er glemt i dag. Mens hans Vestlandsfanden huskes. Hvorfor? Jo, fordi Nils Kjær traff et fenomen det fortsatt er liv i: Osloarrogansen. Den innbefatter troen på at alt som er latterlig, sidrumpa, harry, provinsielt lavpannet, teit og gammeldags, ikke hører hjemme i Oslo, men derimot ute i distriktene, eller provinsen. Som Vestlandet.Så mens «neger» og tilsvarende uttrykk for lengst er forbudt i det gode selskap, lever «Vestlandsfanden». Riktignok ses han mer og mer som en parodi, også i øst. Og riktignok tas han med selvironisk beskrivelse av gamle dager i vest. Både i øst og vest har folk fått mer glimt i øyet når Vestlandsfanden nevnes. Typisk nok er Vestlandsfanden navnet på ei kjent musikk gruppe fra Vestlandet. Men likevel - dette er mer enn underholdning. Dette beskriver et viktig og varig fenomen i norsk politikk. Det minnes vi om nettopp ved å lese hundre år gamle Nils Kjær. I bakspeilet ser vi hvordan maktbalansen mellom Øst- og Vestland har endret seg siden den gang da. Til Vestlandets fordel. Grunnen er åpenbar: Oljen. Industrien. Fiskeoppdrettet. High-tech- verftene. Alt dette - og mer til - trekker Vestlandet oppover. Produksjonslivet har flyttet til Kyst-Norge. Østlandets gamle næringsveier, skog og jordbruk, har tapt betydning. Før var Vestlandet lik motkultur. Nå er det økonomisk produksjonsmakt. Og bare som et tankeeksperiment: Tenk deg Bergen som hovedstad i Norge. Tenk deg at alle de alle byråkratene som SSB mener bedriver verdiskapning, hadde vært samlet vestafjells. Da hadde Østlandet vært ei skikkelig bakevje. Sammenligningen mellom de to landsdelene får meg ellers til å lete fram et militært uttrykk: Asymmetrisk krigføring. Østlandet og Vestlandet er sterke på hvert sitt vis. Når de trekker sammen, går det veldig bra for Norge. Men når øst og vest kives, er fanden løs.

Annonse

Neste artikkel

– Redd det bare blir verre med dagens regjering