Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kylling burde være ålreite dyr

Hvorfor går det ikke an å merke billigkyllingen på samme måte som røykpakken?

Mattilsynet har tatt for seg slakterier og produsenter i kyllingbransjen. Resultatet er en rapport med sterke - for ikke å si groteske - scener. Nå vil bransjen granske seg sjøl og rydde opp. Den viser ydmykhet - heldigvis.

Men det er noe deprimerende velkjent med de siste dagenes runde om dyrevelferd i kyllingbransjen. Jeg fristes til å bruke tittelen «Den uendelige historien». Langt fra alle produsenter og slakterier bryter regelverket. Men altfor mange gjør det. Bransjen har viklet seg inn i en ond sirkel. Lar den seg bryte?

Ja, kanskje. Hvis alle gode krefter trår til. Og hvis vi plusser på masse optimisme. Den som vil, kan åpenbart få noe til. Bare se på Rema. For noen måneder siden ble det ramaskrik rundt eggdiskene i Rema -butikkene. Plutselig var noen av eggkartongene merket med store, grå, bokstaver: BURHØNS, sto det.

Ingen kunne være i tvil: Rema var ute etter å skape et negativ image rundt egg fra produsenter som holdt hønene i bur. Kjeden spilte på folks samvittighet og engasjement i dyrevelferd. Kundene fikk en moralsk oppfordring til å kjøpe egg fra frittgående høner. At det ble intens debatt om levekårene til burhøns kontra frittgående, skal vi la ligge her. Mitt poeng er bare dette: Det går an å bake holdninger til dyrevelferd og moral inn i reklamen.

Når vi stadig hører at forbrukerne vil ha billig mat og gir blaffen i hvordan dyra har det, så har det åpenbart sammenheng med at reklamen og merkingen legger opp til det. Reklamen går på BILLIG! VELSMAKENDE! Og framfor alt: SUNT!

Hvorfor er ikke billigkylling merket som røykpakken, med en advarsel? Hvorfor står det ikke at «denne kyllingen har levd under forhold som kan føre til at den får beina ødelagt siden den går rundt i sin egen dritt». Hvorfor gjør ikke Rema noe slikt? Eller Nortura? Eller myndighetene?

Rema var jo tøffe i klypa den gangen det ble påvist regelbrudd i slakteriene til Norsk Kylling for noen år siden. I 2008 truet Rema med utestengelse. Nå er Norsk Kylling blant synderne til Mattilsynet. Denne gangen er det taust fra Remas side. I mellomtiden har Rema kjøpt Norsk Kylling.

Nortura har også mye vakkert å si om dyrevelferd. Nå har konsernet ett slakteri uten anmerkninger, og resten på synderegisteret. Vet ikke den ene handa hva den andre gjør?

Annonse

Årsakene stikker likevel dypere enn som så. I årevis har reklamen pushet de matvarene som det passer best å produsere på industrielt vis: Oppdrettsfisk og kylling. Forbrukerens smaksstandardisering går hånd i hånd med industrialiseringen av fiskeri og landbruk. Vi har sjøl skapt det systemet som nå viser fram vrangsida.

Samtidig har det vært mye dilldall rundt dyrevelferd. I det urbane Norge menneskeliggjøres dyr på sprøtt vis. Likevel skal produsentene passe seg for å la pendelen svinge for langt andre veien. Det må markeres grenser og moral når dyr skal behandles. Og det moralsk forsvarlige er ikke alltid like tøyelig som regelverket.

Kravet om billig mat er åpenbart en hovedårsak til de skandalene som Mattilsynet nå har avdekket. Produsentprisen på kylling er halvert siden 1990. Billigkravet setter et enormt press på produsentene. Da blir det veldig lett å legge skylda for all elemdighet på forbrukeren og kjedene. Likevel: Her må produsentene passe seg. Argumentet kan dras så langt at det går ut over troverdigheten.

Man må også passe seg for argumentet om at «bare bøndene får bedre økonomi, så vil de ofre mer penger på dyrevelferden.» Det er greit nok at økonomisk nød presser produsentene. Det ser alle. Men hvis bonden tjente 100.000 kroner mer i året, har man ingen garanti for at dyrevelferden var det han først brukte pengene på. Du kommer aldri unna holdninger og etikk i saker som dette.

Dyrevelferd har alltid et element av moral og respekt for naturens krav. Man må ikke bare ha god samvittighet overfor regelverket. Man må også kunne se deg sjøl i speilet og si at man innestår for forholdene dyra lever under.

Kravet til forbrukerne er selvsagt akkurat det samme: Også de må kunne se seg i speilet og si at den maten de spiser, kommer fra dyr de vet har hatt det ok. Såpass burde de aller fleste forbrukerne i rike Norge koste på seg.

Bønder og forbrukere burde slå seg sammen i en moralsk opprustning rundt dyrevelferd. Det er synd at dyrevernerne ikke bygger opp slike allianser, men i stedet får bøndene til å se rødt, og forbrukerne til å trekke likegyldig på skuldrene. Det er bare allianser mellom produsenter, forbrukere og kjeder som kan bringe utviklingen over på den trygge siden av regelverkets grenseverdier. Tenk om positive «brudd» på regelverket kunne blitt like vanlige som negative brudd? Det må være mulig å komme dit!

Erling Kjekstad er kommentator i Nationen

Neste artikkel

Redusert straff for utsultede storfe