Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kommentar: En bondeklamp om samfunnsfoten

Den rødgrønne regjeringen ga mange bønder nytt håp. De ble skuffet.

F or et par uker siden hadde Aftenposten en mange siders reportasje om fire unge bønder med optimisme og framtidstro. Vi omtalte selv reportasjen i denne spalten med en viss optimisme. Det er ikke hverdagskost at de store riksdekkende mediene bruker plass på norsk landbruk.

Denne helgen skjedde det igjen. Dagbladet flesket til i sitt rikt utstyrte Magasinet. Med utbrettku over en dobbeltside, med møkk og melkemaskin, med bonden og traktoren hans. Vi må bare innrømme det: Vi synes det er stas når de store bladene bryr seg med det vi andre strever med i vår lille nisje, dag etter dag, år etter år. Er landbruk liksom blitt inn?

Det er å være i overkant oppstemt. Da vi kastet oss over Magasinet, viste det seg at denne bondereportasjen gikk mest i moll. Tittelen slo an tonen: «Et raut om hjelp».

Magasinet hadde vært på besøk hos gårdbrukerparet Rune og Heidi Kvernmo i Sør-Trøndelag. Etter fjorten års felles innsats har de bestemt seg: De orker ikke mer. I løpet av året setter ekteparet kroken på fjøsdøra på Hammerfjeld gård for godt. Da trenger ikke melkebilen ta turen til i Ytre Geitastrand mellom Orkanger og Agdenes tre dager i uka lenger. Slaktebilen kan slutte å hente okser, og 500 mål jord kan bli liggende brakk.

Det begynte lovende i 1999, da byjenta Heidi flyttet til Rune på Hammerfjeld. I løpet av fjorten år har de bygget oksefjøs og lagt om til løsdrift. De har doblet melkekvoten, doblet antall kyr, doblet arealet med leiejord etter hvert som naboene ga opp. Og de doblet antall arbeidstimer. De elsket gårdbrukerlivet og ble et skikkelig familiebruk, med to barn og hjelp fra svigers. Det eneste som sto så godt som stille, var inntekten.

Men da det ble rødgrønn regjering i landet, tenkte de to: Yes! Endelig skal vi også få lønn for strevet. Det fikk de ikke. Etter jordbruksoppgjøret i mai 2011 satt Heidi Jaksland Kvernmo, som tidligere også var vinspaltist i Nationens magasin Helga, seg ved pc-en og skrev bloggen: «Farvel til landbruket.»

«Etter snart seks år med rødgrønn regjering er det tydelig at det ikke er politisk vilje til å drive lønnsom melkeproduksjon. Jeg er mektig lei av fine ord og godblunking fra sleipe landbruksministere. Nå tar vi konsekvensene av Norges landbrukspolitikk og legger ned», skrev Kvernmo.

Når Rune og Heidi slutter å dyrke jorda, er det i praksis ti gårdsbruk som legges ned. Naboene har for lengst gitt opp og kulturlandskapet vil snart gro igjen. Men vil politikernes øyne åpne seg av den grunn? De siste 30 årene er antall årsverk i landbruket redusert til det halve. Hvert tredje gårdsbruk er lagt ned de siste ti åra. Og antall melkebønder er nesten halvert siden Heidi ble gårdbruker. Nedleggingstakten er den høyeste i Vesten.

Annonse

Det gårdbrukerparet på Hammerfjeld er mest oppgitt over, er at de må jobbe stadig mer og hardere for å opprettholde et minimum av eksistensgrunnlag. Gårdens regnskaper viser at kiloprisen på oksekjøtt var det samme i 1991 og 2011, ca. 37 kroner per kilo. Altså ingen prisvekst på 21 år, mens prisen på alle andre innsatsfaktorer er gått betydelig opp. Melkeprisene taler også et tydelig språk. I 1989 fikk bøndene 2,90 kroner per liter melk. Tjue år senere fikk de 4,20 kroner. I samme periode steg melkepris i butikk fra 6,50 til 14,40.

«Vi tar ikke lett på å gi oss som matprodusenter og med det ikke ta ansvar for det kollektive samfunnet. Men å gå til grunne for alle de som ikke setter pris på oss er ikke aktuelt. Ei heller for å redde skinnet til politikere som ikke vil åpne øynene», skrev Kvernmo i bloggen sin. Den unge bondens ord er ikke et «raut om hjelp». Hun sier bare fra at hun er lei av å være en klamp om samfunnsfoten.

Kommentarfeltet til bloggen ble fylt med tilsvarende erfaringer. Men landbruksminister Lars Peder Brekk har lite å møte Rune og Heidi med.

«Jeg blir oppriktig lei meg når jeg hører sånt. Virkelig, altså. Jeg vet at mange sliter og har stått på og jobbet mot alle odds i så altfor mange år nå. Jeg ser at vilkårene de lever under er for dårlige, jeg gjør jo det. Det har blitt bedre, mye bedre, men nivået var så altfor dårlig da vi startet. Det er et stort gap som skal tettes. Svaret er at vi må fortsette å bedre vilkårene, slik at bøndene fortsatt opplever det som interessant å produsere mat. Men faren er selvsagt at landet vårt gror igjen og tynnes ut med folk i løpet av den tida det tar», sier Brekk til Magasinet.

Hørte vi et raut om hjelp, fra Norges landbruks- og matminister?

Drude Beer er kommentator i Nationen

Neste artikkel

Vil redusere nitrogenutslipp ved å kjøpe opp land