Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Klimakamp hjemme og ute

«Stoltenberg og Solheim er i Durban. De vet fra hjemlige erfaringer hvor vanskelig det er å lage en klimaavtale.» Nationens Drude Beer kommenterer.

Regjeringen vrir seg i klimakramper. Ukontrollerte utslipp av uenighet og beskyldninger forurenser miljøet i regjeringskollegiet. Ringside applauderer regjeringsskeptikerne. Temperaturen i norsk klimadebatt stiger. I 2012 skal de rødgrønne legge fram en klimamelding. Med dagens regjeringssituasjon er det vanskelig å se for seg at meldingen kan bli mer enn en minimumsløsning. I alle fall hvis alle skal med. Men det er det jo ikke sikkert de skal. I så fall vet vi hvem som skal ut. Det er SV mot røkla i regjeringen. Det er Kristin Halvorsen og Erik Solheim mot «Bortenberg». Nyordet som viser petro-symbiosen mellom statsministeren og oljestatsråden, har vi stjålet fra den språksterke kommentatoren Kjetil Alstadheim i Dagens Næringsliv. Men da Jens Stoltenberg reiste til FNs klimaforhandlinger i Sør-Afrika, måttet han la Borten Moe bli hjemme. I Durban skal statsministeren være med miljøvernminister Erik Solheim. Men ingen grunn til å lissom-kopiere Alstadheim og kalle de to «Solberg». For det første er navnet opptatt i norsk politikk. For det andre er Stoltenberg og Solheim åpenbart mer uenige enn enige i den nasjonale klimapolitikken. Etter Ola Borten Moes utspill om at det aldri blir aktuelt for regjeringen å kutte i norsk oljeproduksjon for å hindre CO2-utklipp, er det interessant å se hvor ulikt Stoltenberg og Solheim ser på dette tema. «Å dempe tempoet i åpningen av nye felter vil bli et av de viktigste tiltakene for å få ned norske utslipp med 20 prosent innen 2020» sa Erik Solberg på SVs landsstyremøte nylig. Mens sosialøkonomen Stoltenberg er opptatt av at kutt i norsk oljeproduksjon er elendig økonomi for Norge: «Det er ikke treffsikker klimapolitikk, det er dårlig for verdens fattige, og det er dårlig for Norge,» oppsummerte Jens Stoltenberg i boka «Klimaparadokset» i fjor. Stoltenberg og Solheim kan føle seg hjemme i Durban. De to reiste fra en regjering som står i fare for å rives i filler av en klimamelding. De kom til en klimatoppmøte som krangler om en ny global klimaavtale. Forskjellen er bare at den norske regjeringen skal lage en melding for 5 millioner mennesker i et søkkrikt land. De nesten 200 landene som møtes i Durban, skal få i stand en klimaavtale for sju milliarder mennesker. Om lag en milliard av dem har ikke nok mat. Enda flere har ikke strøm. Det var ingen optimisme å spore før Durban. Problemene sto i kø da møtet åpnet i forrige uke. Det gjør de fortsatt. Det er mye som står på spill. Kyotoavtalen fra 1997 går ut i desember 2012. Hvis den internasjonale avtalen for å redusere klimautslipp ikke blir forlenget eller erstattet med andre avtaler, står verden uten felles regelverk for å møte klimatruslene i tiden som kommer. Det er dystre utsikter. Kort tid før klimatoppmøtet viste internasjonale forskningsrapporter at det går gal vei med klimautslippene og klimarelaterte problemer i verden. I 2010 økte de globale utslippene med seks prosent. Konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren stiger. Ødeleggelser og lidelser i forbindelse med tørke, flom og uvær har økt faretruende. Dess lengre tid det går før verden klarer å sette bremsene på, dess vanskeligere og dyrere blir det. Det er mange grunner til at det er komplisert å bygge videre på Kyoto-avtalen. Verden har forandret seg siden 1997. Avtalen regulerer bare utslipp fra de rike landene, unntatt USA. Kyoto-landene sto på slutten av 90-tallet for 50 prosent av verdens utslipp. Nå har de ansvar for om lag 15 prosent. Nå er det India og Kina som står for den største utslippsveksten. Likevel insisterer landene at det er de «gamle» økonomiene i vesten som må påta seg de største klimaforpliktelsene. Det er forståelig. Det er de rike landene som har det historiske ansvaret. Selv om de framvoksende økonomiene i dag har store utslipp, er dagens klimasituasjon skapt av andre. Sist helg kom Kina med et utspill som ble sett som et lyspunkt i Durban. Kina er muligens villig til å forplikte seg til klimakutt, men først fra 2020. Og bare hvis Kyoto-prinsippet som sier at de rike fortsatt betaler for det meste av kuttene og klimatilpasningene, opprettholdes.

Stoltenberg og Solheim kommer ikke hjem med en ny global klimaavtale. Men de bør ha med seg erfaringer som inspirerer til et mer konstruktivt klimasamarbeid enn det vi har sett til nå. Det burde ikke være så vanskelig i et lite, rikt land. Drude Beer er kommentator i Nationen. Du kan også følge henne på Twitter.

Annonse

Neste artikkel

Kvinnekamp for bedre helsetilbud