Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Klima for klimakritikk

Er miljøbevegelsen vår tids siste dagers hellige? Der klimatrusselen representerer dommedag, og hvor undergangen bare kan unngås gjennom en verdensomspennende moralsk vekkelse?

Det er Aslak Sira Myhre, daglig leder ved Litteraturhuset, og tidligere leder av RV, som stiller disse spørsmålene. I en artikkel i Samtiden har han hisset på seg miljøbevegelsen, som han karakteriserer som en slags religiøs bevegelse for den vestlige middelklassen, der Gud har blitt erstattet med naturen.

Myhre mener at store at deler av miljøbevegelsen er mer opptatt av å frelse mennesker fra en åtslende livsførsel enn å arbeide fram praktiske løsninger på miljøproblemene. Miljøbevegelsen vil bremse CO2-utslippene ved å redusere oljeutvinning og la være å bygge gasskraftverk. Dette er i seg selv en rasjonell og logisk holdning, ettersom begge deler medfører betydelige utslipp av klimaskadelige gasser. Men den samme miljøbevegelsen kjemper like innbitt mot de alternative og CO2-frie energikildene. Ifølge Myhre stiller viktige deler av miljøbevegelsen seg konsekvent negative til enhver vind- eller småkraftutbygging. Ergo er ikke CO2 poenget. Det er det umoralske forbruket av energi som er problemet. Syndige er de som spiser for mye kjøtt, som reiser til Syden og som ikke bruker handlenett. Frelsen kommer gjennom grønnsaker, sykkelferie og etisk handel. Myhre har for så vidt et poeng. Det er sannelig ikke lett å tilfredsstille en naturverner. Han er hellig overbevist om at menneskeskapte klimaendringer kan true hele menneskeheten, men han kan ikke tolerere at noen vindmøller forstyrrer utsikten, og han obstruerer gjerne et småkraftverk dersom det er mistanke om at en semisjelden lavart kan ha tilholdssted ved bekken. Vi skal selvfølgelig ta hensyn til alle arter i skaperverket, men når alt blir like stort og like viktig, nærmer man seg fanatismens enøyde tilnærming. I sin artikkel mener Myhre å se en slående likhet mellom miljøbevegelsen og den katolske kirkas idé om dødssynder og frelse. Syndene handler om fråtsing, begjær og griskhet, mens dydene er måtehold, kyskhet og barmhjertighet. Selv er nok Myhre, som den våkne og samfunnsbevisste figuren han er, tilbøyelig til å bekjenne seg til klimatrusselen. Men miljøbevegelsens hang til ekstreme beskrivelser, paret med moralsk agitasjon, virker mot sin hensikt både overfor Myhre og folk for øvrig. I løpet av årets vinter ble en tredjedel av nordmenn som var bekymret for klimaendringene, mindre bekymret. Det henger sammen med det faktiske klimaet. «Når man bruker en varm vinter som bevis for at mennesket er i ferd med å endre klimaet rundt seg, slik mange har gjort, eller latt mediene gjøre, blir en kald vinter bevis på det motsatte», påpeker Myhre. Myhres kritikk faller tidsmessig sammen med hard kritikk av FNs klimapanel. En granskningskomité har laget en rapport på oppdrag av FNs generalsekretær Ban Kin-moon. Den konkluderer med at manglende åpenhet og feil i materialet bidrar til å svekke panelets tillit. Det er flere eksempler på manglende dekning for skråsikre uttalelser om effekten av klimaendringer, slik som at Himalayas isbreer vil være borte i 2035. Miljøbevegelsens moralisme, kombinert med usikkerhet rundt klimapanelets rolle og engasjement, kan gi ny giv til klimaskeptikere som ønsker å ture fram som før. Det vil i så fall være alvorlig. Til tross for kritikken mot klimapanelet fastslår granskningskomiteen at panelets hovedkonklusjoner står ved lag. Det er fortsatt grunn til å tro, basert på best tilgjengelig vitenskap, at verden står overfor en av tidenes vanskeligste utfordringer. Hvis miljøbevegelsen og klimapanelet opptrer på en måte som gjør at vi fornekter klimaproblemene, er vi ille ute. Det nest verste er hvis vi erkjenner klimatrusselen, men ingenting gjør. Det er i grunn der vi står i dag. I fjor høst var verdens ledere samlet til internasjonal klimadugnad i København. Vi husker hvordan det gikk. Lederne sto der med sine mest bekymrete miner, men klarte ikke å komme fram til forpliktende avtaler. Sånn sett er det lett å forstå miljøbevegelsens moralprosjekt. Når de ikke lykkes med å endre atferden til myndighetene, må de gå løs på folk flest. Hvis vi skjerper oss på individnivå, vil det i sum monne ganske bra. Myhres religionskritikk av miljøbevegelsen halter på flere områder. Men hans oppgitthet over miljøbevegelsens manglende evne til å nyansere deles nok av mange. Ikke minst blant miljøbevisste utbyggere av alternativ energi, miljøbevisste eiere av drivstoffgjerrige biler eller miljøbevisste elskere av lammekjøtt, for å nevne noen. Skal miljøbevegelsen lykkes med å skape folkelig engasjement for klimasaken, må den bli flinkere til å mellom stort og smått. Kato Nykvist er kommentator i Nationen.

Annonse

Neste artikkel

Visst hastar det med det grøne skiftet – men unngå storstilt tap av natur