Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvem kriger vi for i Libya?

Det er ikke bare folk på venstresida i SV som spør hvilken krig Norge deltar i.

Det lønner seg å bruke våpen og vold for den som ønsker vestlig støtte til å bli kvitt en diktator. Typisk for opprøret i den arabiske verden er ikkevold. Fredelige demonstranter tvang fram reformer og regimeskifter i Egypt og Tunis. I Jemen, Syria og Bahrain bruker opprørerne ikkevoldelig taktikk. Men blir brutalt slått ned på, arrestert, torturert og drept, uten at vesten leer på en finger.

I unntakslandet Libya derimot, der opprørerne fra starten hadde en militær dagsorden, der får de massiv støtte fra vestens krigsmaskineri. Begrunnelsen var større risiko for massakre i Libya. Muammar al-Gaddafi hadde massakrert før, også mens vesten forsynte ham med våpen. Nå ville man unngå folkemord. FN tålte ikke et nytt Srebenica. Det er mulig de første bombeflyene over Libya beskyttet sivile og hindret drap. Men nå har krigen Norge deltar i, fått helt andre mål enn de FN ga mandat til. Det er ikke bare raddiser i SV som mener krigen er kommet på feilspor. Statsviter Asle Toje, som fungerer som utenrikspolitisk tenketank for Frp, sier til Klassekampen at Norge er på ville veier: «Det ser ut til at jakten på Gaddafi som Nato driver, med Norge som deltaker, flytter verdier og grenser på en farlig måte.» Statsminister Jens Stoltenberg har besøkt de norske pilotene på Kreta og lover mer åpenhet om krigen. Det skulle bare mangle. Når vi bomber for demokrati i et annet land, kan vi ikke drive med hemmelighetskremmeri. Åpenhet og debatt er byggesteiner i demokratiet. Det har vært altfor taust om krigen i Norge. Men det er ikke fordi Norge mangler journalister med krigskompetanse, slik noen hevder. Det er nettopp de fagmilitære som er på villspor når de hevder at Gaddafi er lovlig mål. I et land som Norge står politikerne heldigvis over de militære. Og journalister uten militær kompetanse har lov til å stille kritiske spørsmål om hva og hvem vi egentlig kriger for. Problemet er at ingen kan svare. Samtidig kommer det stadig nye og foruroligende opplysninger om opptakten til Libya-krigen. De fleste av oss trodde det arabiske opprøret kom uforberedt på vesten. Fordi statslederne virket så tafatte og handlingslammet. Men også her synes Libya å være et unntak. Landet har ikke bare det mest sprikende, minst organiserte og mest militariserte opprøret. Franske, britiske og amerikanske rådgivere var også på plass da opprøret begynte i midten av februar. Opprørerne i Benghazi opprettet en ny nasjonalbank ved hjelp av den britiske banken som forvalter en stor del av Libyas formue. Mens fransk etterretning planla flyangrep på en afrikansk diktator alt i november i fjor. Denne kortversjonen av opplysninger fra norske aviser de siste dagene underbygger en mistanke om at krigen var planlagt lenge før opprøret begynte. I vinter fikk verden servert historien om at Nicolas Sarkozy lot seg overbevise om at det var riktig å bombe etter et møte med filosofen Henry Levy. Det var en rørende historie om statslederen som lytter til etiske argumenter fra filosofen. Var filosofen bare avledningsmanøver og pynt på en krig som alt var bestemt? Slike spørsmål vil bli stilt i ukene framover. Det er ikke lenger bare folk på venstresida i SV som spør hvilken krig Norge deltar i. Oljeekspert og BI-professor Øystein Noreng skriver i en kronikk i Dagsavisen at humanitære hensyn kan være et dekke for mindre edle hensikter: «Spørsmålet om olje og baser for Nato er også motiver for krigen i Libya». Noreng minner om klappjakten på opposisjonelle i Bahrain, uten at det kommer kritikk fra offisielt hold i Frankrike, Storbritannia og USA. Han spør om de vestlige krigsmaktene fokuserte på Libya for å bevare et fotfeste i Nord-Afrika. Og om USA bruker Nato som redskap for en politikk utenfor det nordatlantiske kjerneområdet. I så fall fungerer de norske pilotene som hjelpemannskap for de stores strategiske interesser. De norske gjør jobben, for de er jo så flinke til å bombe. Men Libya er ikke et idrettsmesterskap. Regjeringen bør lytte til Thorbjørn Jagland, generalsekretær i Europarådet. Han mener europeiske og andre land må gjøre mer for å hjelpe nabolandene med å bygge demokrati og rettsstat, og omringe Libya med demokratier. Tenk om pengene som brukes på krigen i stedet ble brukt til å bygge demokratier i Nord-Afrika.Kari Gåsvatn er kommentator i Nationen.

Annonse

Neste artikkel

Kvinnekamp for bedre helsetilbud