Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Historien om jordbruksoppgjøret: Opprøret som tøylet staten

Da regjeringen for 60 år siden ga bøndene forhandlingsrett, var hensikten å holde matvareprisene nede. Hadde det ikke vært for skyhøye tømmerpriser etter krigen, er det ikke sikkert bøndene hadde sittet i forhandlinger med staten i dag.

(Denne saken sto første gang på trykk i Nationens papirutgave 15. mai 2010.)

For tiden ligger følgende forslag til behandling i Stortinget: «Etter 60 år med jordbruksavtale er det på tide å redusere politikeres og byråkraters makt over matvaremarkedet, og la den enkelte matprodusent få mer innflytelse over egen produksjon og eiendom. På denne bakgrunn fremmes forslag om oppsigelse av hovedavtalen for jordbruket.» Det er Frp som er forslagsstiller, et parti kjent for sin skepsis til landbrukssubsidier.For noen år tilbake sto følgende leder på trykk i en av landets største aviser: «Det nærmer seg jordbruksforhandlinger i år igjen. Når skal norske politikere ta mot til seg og avslutte dette årlige sirkuset? Når skal de si at jordbruksforhandlinger hører fortiden til?» Avisa var Dagens Næringsliv, en avis kjent for sin skepsis til landbrukssubsidier.Begge deler er kjente standpunkter. De illustrerer like fullt at jordbruksavtalen ikke er en selvfølge. Det er ikke en naturlov at bønder årlig får forhandle rammevilkårene sine med staten, i OECD-landene er det kun i Norge dette blir praktisert. Både Norges Bondelag og i særdeleshet Norsk Bonde- og Småbrukarlag er små organisasjoner. Likevel kan de hvert år sette seg direkte ved statens bord og fremme sine krav. Det er en rettighet de fleste andre organisasjoner bare kan drømme om.For å finne ut hvordan bøndene fikk denne forhandlingsretten, må vi spole 65 år tilbake i tid.

Gerhardsens nye NorgeÅret var 1945, krigen var slutt, og Norge hadde stablet en foreløpig regjering på beina. Allerede i fellesprogram til samlingsregjeringen ble det slått fast at jordbruket skulle likestilles andre næringer: «Vår jordbrukspolitikk må gi jordbruket en jevnbyrdig stilling ved siden av de andre næringer.» Dette er jamstillingsvedtaket, et vedtak og en politisk holdning som skulle få stor betydning for landbruket. Både de første årene etter krigen, og helt fram til vår tid gjennom jordbrukets hovedavtale som vedtaket førte fram til.Vedtaket ble nemlig videreført av Ap-regjeringen som avløste samlingsregjeringen. I Einar Gerhardsens nye Norge skulle landet styres gjennom forhandlinger, der næringsliv, organisasjoner og myndigheter skulle være likestilte parter.Innen landbruket var myndighetene imidlertid i tvil om hvem de skulle forhandle med. Da som nå var det to bondeorganisasjoner - Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Einar Gerhardsen engasjerte seg personlig for at de skulle slås sammen, men lyktes ikke.Høsten 1945 henvendte regjeringen seg gjennom Prisdirektoratet til begge organisasjonene, og ba dem å legge fram et prisforslag på landbruksvarer. Det var knapt med mat etter krigen, og et av regjeringens viktigste mål var å skaffe befolkningen stabil tilgang på rimelig og næringsrik mat. Bondelaget og Småbrukarlaget dannet et felles forum - Fellesrådet - og dette rådet la fram et priskrav på 50 prosent økning. Jamstillingsvedtaket la jo opp til at landbruket skulle være like lønnsomt som andre næringer.Dette var det første forsøket på jordbruksforhandlinger som ligner på dem vi har i dag.

Første avtaleMen forhandlingene førte ikke fram. Gerhardsen kjørte en streng linje for å holde alle priser stabile, og særlig på matvarer. Prisdirektoratet fastsatte derfor i 1946 priser på melk og kjøtt som var langt under det bøndene hadde krevd.Nå måtte bøndene velge. Skulle de i årene framover samarbeide med myndighetene eller aksjonere?Det var fraksjoner i begge retninger i begge organisasjonene. Blant annet ble det dannet en aksjonskomité som planla melkestreik. Uenigheten mellom de to organisasjonene våknet også til liv. Mens Bondelaget gjerne ville ha statsstøtte i form av prisøkning, ville Småbrukarlaget heller ha tilskudd til driften. Det ville lønne seg best for de minste produsentene.I 1947 klarte ikke organisasjonene å samle seg, og gikk i samtaler med staten med hver sine krav. Resultatet ble at Småbrukarlaget kom til enigheten med staten, og skrev under på det som dermed ble det første jordbruksoppgjøret mellom staten og representanter for jordbruket.Men forhandlingsrett hadde bøndene fortsatt ikke.

Annonse

Nektet å hoggeAvtalen mellom Småbrukarlaget og staten ble behandlet i Stortinget, og der kom finanskomiteen 2. oktober med en viktig prinsipiell avklaring: «Jordbruket bør få beholde fordelen av produksjonsøkningen som et ledd i jamstillingsarbeidet.» Det skulle bli et sitat Bondelaget trakk fram i senere forhandlinger.Samtalene i 1947 hadde vist at partene visste for lite om de faktiske forhold. Priser, inntekter, kostnader, produksjonsmengde, arbeidsinnsats og arealbruk - partene hadde rett og slett ikke oversikt. Og det var uenighet om de få tallene som lå på bordet. Statsminister Gerhardsen kalte derfor partene til seg, og på møtet ble det enighet om å opprette en nøytral instans. Resultatet ble Budsjettnemnda for jordbruket.Da samtalene i 1948 startet, var det kjølig stemning. Bondelaget følte de ikke hadde fått gjennomslag for sitt syn de foregående årene. Men denne gangen hadde organisasjonen aksjonsvåpnene klare.Inspirert av fagbevegelsen var det hentet inn skriftlige lojalitetserklæringer fra 74.000 aksjonsklare bønder. To av tre melkebønder hadde skrevet under, melkeproduksjonen kunne stoppes.Men det som fikk størst virkning var at styret i Bondelaget hadde fattet følgende vedtak: « ... å ikke avslutte salgskontrakter, sette i gang tømmerhogst eller påta seg skogskjøring for prisforhandlingene er avsluttet med et resultat som står i samsvar med Stortingets vedtak av 2. oktober 1947.» Den trusselen ville ikke ha gjort nevneverdig inntrykk på staten i våre dager, men dette var midt i perioden da Gerhardsen skulle gjenreise landet. Norge trengte materialer. Sagbruk var dessuten en av de få eksportbransjene Norge hadde, og på verdensmarkedet var tømmerprisene rekordhøye.Da Bondelagets vedtak om hogststopp ble kjent, brøt regjeringen straks forhandlingene. Bondelaget måtte trekke vedtaket, men de hadde oppnådd det de ville. Bare en måned etter de trakk vedtaket tilbake, ble det for første gang inngått en toårig avtale om prisene i landbruket. Og langt viktigere - i de samme forhandlingene ble det enighet om å etablere en hovedavtale, en avtale som ville gi bøndene en årlig forhandlingsrett med staten.Både Bondelaget og det daværende Arbeiderparti-vennlige Småbrukarlaget fikk forhandlingsrett. I juni 1949 ble det lagt fram et utkast til avtale, i mars 1950 var partene enige, og 1. september 1950 ble ordningen godkjent av Kongen i statsråd. Avtalen ble revidert i 1992, men det ble ikke gjort forandringer i prinsippene i avtalen.Avtalen gir miniorganisasjonen Småbrukarlaget rett til å forhandle direkte med staten. Med kun rundt 7000 medlemmer har de en rettighet som langt større organisasjoner ikke har.

Tilgang på matvarerReidar Almås, tidligere leder av Norsk senter for bygdeforskning og nå utøvende professor i bygdesosiologi, har skrevet om jordbruksavtalens opprinnelse i boka «Norges landbrukshistorie.»Han forteller at regjeringens intensjon med jordbruksavtalen, var å sørge for at matvareprisene ikke føk i været.- I regjeringens retorikk ble det sagt at avtalen skulle både være til landbrukets og forbrukernes beste. Men i den situasjonen landet var i da avtalen ble inngått, var det forbrukerne den gagnet mest, sier Almås.Så mens jordbruksavtalen i dag oppfattes mest som et gode for landbruket, sørget den på 1950-tallet for stabile matvarepriser.- Husk at bakgrunnen for avtalen var krigen og matvaremangel. I situasjoner med matvaremangel er avtalen til forbrukernes beste. Men når det er overskudd av mat, beskytter den samme avtalen landbruket. Det som er lett å glemme, er at tilgangen på mat er en situasjon som varierer. I størstedelen av årene etter krigen, har det vært god tilgang på mat. Men det kan forandre seg, man kan ikke se bort ifra situasjoner med matvaremangel på verdensmarkedet. Da vil jordbruksavtalen igjen være en fordel for norske forbrukere, sier Almås.- Siden det var matvaremangel da avtalen ble inngått, hvorfor ville bondeorganisasjonen ha en avtale? - Selv om det var samtaler om priser mellom landbruket og staten, var det regjeringen som bestemte til slutt. For bøndene ble det derfor oppfattet som et stort framskritt å bli behandlet som forhandlingsmotpart.- Hvorfor ville regjeringen gå fra å bestemme til å forhandle? - Fordi dette inngikk i Einar Gerhardsens store plan om å trekke landets næringsinteresser inn i det korporative system. Dette var Gerhardsens samhandlingsmodell med medbestemmelse og medansvar. Husk også at vi var midt inne i gjenoppbygningen av landet, og tømmer var en ettertraktet vare. De aller fleste bønder var også skogeiere, og da de nektet å hogge, hadde de funnet virkningsfullt pressmiddel, sier Almås.

(Denne saken sto første gang på trykk i Nationens papirutgave 15. mai 2010.)

Les alt om årets jordbruksoppgjør

Neste artikkel

Startar opp att forhandling om kompensasjon til bønder