Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Grønn valgkamp i oljeskyggen

Miljøpolitikk drives mer effektivt av kapitalisme enn av idealisme.

Miljø, klima og grønne verdier kan få en overaskende stor plass i denne valgkampen. Det er bra, ikke minst for Bygde-Norge.

En «grønn valgkamp» gir folk i det som før ble kalt «primær- og sekundærnæringene» (landbruk og industri), sjansen til å få sine saker litt høyere opp på dagsordenen.

Ulempen er at det grønne blir dratt opp av fløypartiene, med forslag som gjør seg best på skrivebordet - og knapt nok der.

Spydspissen i miljødebatten er oppgjøret mellom SV, Venstre og den ferske utfordreren Miljøpartiet De Grønne. Sistnevnte surfer akkurat nå på medias interesse for nye vinklinger i valgkampen. Den ser jo ellers ut til å ende i kjedelige og fullstendig forutsigbare Jens-Erna-dueller, der små forskjeller blåses opp til dramatiske alternativer.

I den grønne debatten mangler det ikke på virkelig dramatiske alternativer. Ta bare synet på oljebransjen - altså klimaverstingen som grønne politikere elsker å hate: Den sysselsetter ca. 150.000 ansatte i Norge, fordelt på samtlige fylker. De fire vestlandsfylkene dominerer, med oppimot 100.000 sysselsatte i olje- og gassrelaterte bedrifter.

Da blir det litt av en sjokkmelding når Miljøpartiet De Grønne ønsker å stanse hele olje- og gassproduksjonen i løpet av bare 20 år. Det vil heller ikke gå ubemerket hen dersom SV får gjennomslag for sitt opplegg om ikke å åpne nye felt for leting.

Den grønne debatten kunne tjent på større bredde og nytekning i de «ansvarlige» partiene. Men de skal uansett være glad til, for når det regner på klokkeren, da drypper det på presten. Høyres miljøtalsmann Nikolai Astrup er stadig i media for å kommentere SV, Venstre eller MDG. Og når Rasmus Hansson omfavner ulven, blir Sps Trygve Slagsvold Vedum hentet inn for å snakke opp den mest bærekraftige av alle landbruksnisjer: Sauer på utmarksbeite.

Slik slipper alle partier med grønne ambisjoner unna sin verste utfordring: Å bli tiet i hjel.

Samtidig har de tre ytterpartiene - og særlig - MDG - en viktig funksjon. De kan røske opp i vanetenkningen rundt miljø- og klimapolitikken her i landet. Det trengs.

Særlig i oljepolitikken har Norge en tendens til å opererere traust, med begge beina på jorda. Men som kjent: den som har begge beina på baken, står stille. Det betyr å sakke akterut hvis resten av verden i forandring.

Norsk sokkel er dyr og teknisk krevende, og den norske olje- og gassproduksjonen møter nå nye utfordringer, som kan bli dramatiske. Den mest presserende, er trusselen fra dumpet amerikansk kull som konkurrent til norsk gass i Europa. Men på sikt vil den mest interessante utfordringen ha stikkordet «grønn økonomi».

Noe av drivkraften bak den, forklares i ei protestvise vi godt voksne husker fra 68-er-tida: «Når møkka trenger inn i direktørens kontor, da har vi et miljøproblem». Underforstått: Når de politisk mektige merker problemer på kroppen, da blir det fart i sakene.

Annonse

Så når den nye mektige middelklassen i Kinas storbyer kveles i ekstrem forurensing og mørke midt på dagen, da får Kina en miljøpolitikk. Når det samme skjer flere steder, får det globale ringvirkninger.

I naturbruk-politikken er mat et eksempel: Når middelklassen får sans for, og råd til, renere mat enn den masseproduserte, da dras ren og bærekraftig matproduksjon opp og fram.

I klimapolitikken er solceller det beste eksempelet. I 2006 kostet solcellemodulene fem-seks dollar per watt. Nå er kostnadene nede i 60 cent. I årene 2007 -12 hadde markedet hatt en volumvekst på 70 prosent - til tross for finanskrisen, leser vi i Dagens Næringsliv.

Avisa Vårt Land fortalte nylig hvordan investeringsfond konstaterer at grønne selskaper (sol, vind, jordvarme) de siste fem åra har gitt bedre avkastning enn fossile energiselskaper. Den langsiktige trenden er at alternative energiselskaper vinner markedsandeler.

Mye av det grønne markedet er dratt i gang av politiske rammevilkår, altså subsidiering. Men dette endrer seg, særlig solcellebransjen: Markedet drar stadig mer av utviklingen alene. Kapitalismen overtar for idealismen.

Mens Norge fører en oljepolitikk med «begge beina på jorda», skjer altså store bevegelser rundt oss.

Vi er ikke borte i Norge heller. Norge er verdens ledende elbil-land. Takket være politikernes gode rammevilkår, går el-bilsalget så det kviner. Men samtidig er elbilene er nyttig påminnelse: «Suksessen» betyr at ca 3 prosent av nybilsalget er el-biler. Mens ca 6 prosent er en hybridvariant.

Det er langt fram. Men noe er på gang, og oppskriften er gitt: Politiske rammevilkår kan skape et marked som - etter litt fødselshjelp - fører til at grønne prosjekter svømmer medstrøms i forbrukermarkedet. Enten det er ren mat, solenergi eller el-biler.

Hvordan det skal gjøres i Oljelandet Norge skulle vi gjerne hørt mer om fra miljøpartiene.

Erling Kjekstad er kommentator i Nationen

Neste artikkel

Barket sammen om elbil: – Ikke noe som duger til å dra campingvogn med