Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

EU-tanker: Det finnes et annet Europa

«Nobelkomiteen tildelte i år sin pris til EU, noe som ikke skapte politisk fred i Norge, men en fordobling av antall fakkeltog i Oslo. Imens «brenner Europa» og jo lenger sør, jo varmere blir det», skriver ukens EU-skribent Knut Arne Sanden ved LOs Brusselkontor.

Folk forbinder mye forskjellig med ordet Europa. Jeg underviser på LO-skolen om europeisk politikk og for å en vinkling på stoffet starter jeg alltid med å be hver enkelt deltager umiddelbart si hva de tenker når de hører ordet Europa. Svarene er alt fra fotball, ferie, reiser, til bilkontroll. Mange sier selvsagt euro og EU og noen nevner også EØS.

Det gledelige er at ingen nevner ordet krig. Europa forbindes ikke med krig. Hadde jeg stilt samme spørsmål for 60 år siden, er jeg sikker på at flere ville svart det. Ikke bare i lys av første og andre verdenskrig som hadde sitt utgangspunkt i Europa, men også en rekke andre kriger på det europeiske krigsteater. Fransk-tyske kriger var noe som nesten hørte hver eneste generasjon til.

Nobelkomiteen tildelte i år sin pris til EU, noe som ikke skapte politisk fred i Norge, men en fordobling av antall fakkeltog i Oslo.Imens «brenner Europa» og jo lenger sør, jo varmere blir det. Da kommisjonspresident Jacques Delors lanserte sin kongstanke om det indre marked i 1989, var det etter en oppskrift om en nordisk modell i hele Europa. Én dose konkurransebasert kapitalisme, men innrammet av klare og gode regler for å beskytte arbeidstagerne. Der skulle balansen ligge og lenge ble denne balansen holdt.

Det ramlet ut det ene direktiv etter det andre fra Kommisjonens hånd som etter hvert også fikk sin godkjenning av EU-landenes ministre. I perioden med 15 medlemsland var det på et tidspunkt 10-11 land styrt av sosialdemokrater som alle utpekte sine egen folk til kommissærer i Brussel. Dermed ble det et sosialdemokratisk flertall i Kommisjonen som fremmet forslag til svangerskapspermisjon, oppsigelsesvern, rettigheter ved virksomhetsovertagelser, en rekke arbeidsmiljødirektiver og regler for å likebehandle deltidsansatte og midlertidig ansatte samt rett for ansatte å møte i europeiske samarbeidsutvalg.

Med andre ord elementer av det som kan omtales som «arbeidslivsdelen i EØS» som står sentral i debatten i fagbevegelsen. Dette utgjør den sosiale dimensjonen som sammen med den økonomiske og tekniske dimensjonen med like standarder, utgjøre et tredimensjonalt Europa.

Kommisjonen fremmet sosiale handlingsprogram nr. 1 og 2, men deretter spaknet det med forslag, ordet «handling» ble fjernet, deretter «program» og erstattet med det mer intetsigende «den sosiale agenda». Frykten nå er at man neste gang også stryker adjektivet sosial og bare blir sittende igjen med en tom agenda.

Denne utviklingen har skjedd gradvis i takt med at de europeiske velgerne har gitt sin støtte til konservative regjeringer i flere land. Et annet element som har bidratt til samme utvikling var utvidelsen av EU i 2004 med ti nye land, seinere enda to til. I disse landene kom det nyfrelste kapitalismeideologer inn i de fleste kontorer og de hadde verken sans for sosial lovgivning eller noe to- eller trepartsamarbeid med arbeidslivet.

Ledetråden for disse var å komme inn i det indre marked og bruke sine lave standarder som et konkurransefortrinn. Dermed ble det plutselig et konservativt flertall i Rådet som ikke lenger ønsket noen sosial framgang, snarere tvert om. Det samme gjenspeilte seg i EU-domstolen hvor hvert land har én dommer. Der ble også den dominerende tankegangen at det var de økonomiske friheter som hadde forrang for sosiale rettigheter enten de var forankret i EUs eget charter og direktiver, eller i Europarådets sosial pakt eller i ILOs konvensjoner.

Deretter kom finanskrisen og i stedet for bruke det kortet til å fremme en mer ansvarlig styring av finansmarkedene og institusjonene, er det litt brukt som et argument for å gjøre ting enda verre. Mest dramatisk er de tiltak som er innført i Hellas, Spania og Portugal som etter hvert har pådratt seg kritiske merknader fra så vel fra Europarådet som ILO.

Den 14. november arrangerte europeisk fagbevegelse den første og mest samordnede protest mot denne politikken noensinne. Det dreide som en alt fra generalstreiker, demonstrasjoner og aksjoner, til brev til regjeringsledere om en annet politikk. Og en slik politikk finnes. Det er det den europeiske fagbevegelsen kaller en sosial «compact» for Europa. Det kunne like gjerne hett en europeisk sosial union på nivå med den økonomiske unionen.

Kort fortalt handler de om å drive Europa i retning av den nordiske modellen som nå i størst grad bæres fram i Norge, siden både i Danmark og Sverige svekkes denne modellen av konservative regjeringer. Det handler om å investere seg ut av krisen, gjenopplive den sosiale dialogen med fagbevegelsen, sikre gode jobber og gjenopprette anstendige sosiale ytelser. Det kan høres ut som et nostalgisk ønske, men utviklingen i Norge viser at det er mulig å føre en slik politikk, dersom viljen er der. Norsk fagbevegelse sendte sine solidaritetshilsener til faglige kamerater i Europa. Men det var ikke hensiktsmessig å demonstrere mot en regjering som lytter til faglige krav.

EU har fortjent sin nobelpris for fred mellom nasjoner. Men nå er det viktigst å skape sosial fred i nasjonene.

Annonse

Knut Arne Sanden,LOs Brusselkontor

Les også: EU-tanker fra Espen Barth Eide: Trygghet i EØS

Les også: EU-tanker fra Kirsti Methi: Det handler om EU, ikke om Norge

Les også: EU-tanker fra Dag Seierstad: Opportunisten Jagland

Les også: EU-tanker fra Dag Seierstad: Etter EØS - hva da?

Les også: EU-tanker fra Siv Jensen: En utfordring til Ap

Les også: EU-tanker fra Janos Herman: Det indre marked en suksesshistorie

Les også: EU-tanker fra Audun Lysbakken: Samarbeid uten underkastelse

Les også: EU-tanker fra Paal Frisvold: Norsk bidrag til Europas utvikling

Les også: EU-tanker fra Knut Arild Hareide: Eurokrisens lærdommer

Neste artikkel

Tidligere statsminister Kåre Willoch er død