Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Erik Solheims makt av avmakt

Erik Solheim styrer mangt og mye i Bygde-Norge. Men føler avmakt i klimapolitikken. På tide å ta nye grep?

Statsråder er som oss andre. Noen ganger har de en dårlig dag på jobben. Slik miljøvernminister Erik Solheim hadde da han forsvarte fadesen med dieselbilene. I regjeringens statsbudsjett er dieselbilene som kjent forvandlet fra miljøvennlige transportmidler til miljøsyndere med avgiftsøkning. Hva skjer da? Leter regjeringen etter praktiske løsninger? Bevilger de for eksempel penger for å finne ut om ingeniører kan frambringe eksosfiltre som de rundlurte bilistene så kan kjøpe til subsidiert pris og bruke på kalde dager i storbyene? Det burde jo være et forsøk verdt. Men nei da. Avgifter og mulige kjørerestriksjoner er det man griper til. Som det heter i sangen: Det enkleste er pistol. Regjeringens jojo-grep med avgiftene er EUs skyld, sa miljøvernministeren i Stortinget sist onsdag. Og ga oss derved en sjelden klar oppvisning i ansvarsfraskrivelse. Dette var likevel bare ouverturen. Dagen etterpå rykket Solheim også ut i Klassekampen og konstatere at Miljøverndepartementet nærmest er maktesløst i klimapolitikken. Andre statsråder har de «viktige virkemidlene», mener Solheim. Det er sjelden vi hører en statsråd bruke så sterke ord om egen svakhet. Men - Miljøverndepartementets avmakt i klimapolitikken overfor «jerntriangelet» (Altså Finansdepartementet, Olje Energidepartementet og Statsministerens kontor), er gammelt nytt. Vi har alltid hørt om Solheim sprenger åpne dører. Derfor blir spørsmålet hvorfor Solheim ikke prøver å gjøre noe med denne avmakten. Miljøpartiet SV har tross alt sittet med miljøstatsråden i seks år, og - må vi tro - virkelig kjent svakheten på kroppen. Svaret er kanskje at både SV-statsråder og deres forgjengere trives ganske godt med den makta Miljøverndepartementet vitterlig har. Hvis vi ser bort fra klimapolitikken, er det mye en miljøstatsråd får til. De siste ukene har brakt nok av eksempler på det. Fylkesmannens miljøavdeling i Buskerud kan for eksempel stoppe et tilbygg på 20 kvadrat på Fagerheim Fjelstugu på Hardangervidda, slik Nationen meldte nylig. Miljøverndepartementet kan også - via Direktoratet for naturforvaltning - få skogeiere og skogindustri til å se rødt med å gjøre det vanskelig å bygge skogsbilveier, slik NRK meldte sist fredag. Solheims folk kan også - mer indirekte via Mattilsynet- gi 400 bønder varsel om beitenekt i 2012. Framfor alt kan Solheims departement sette lokalpolitikere i harnisk med overprøving av kommuneplaner, særlig arealbruken. I praksis overkjører Solheims folk - representert ved fylkesmennene - sentrale deler av det kommunale selvstyret. Akkurat nå er det bare å spørre kommunestyret og ordfører Per Harald Hole i Lesja kommune om den saken. Lesjingene tar nå mål av seg til et skikkelig oppgjør med staten om arealplanen sin. Uansett: Sånt kan Eirik Solheim styre med. Her har han makt. Men når det kommer til klimapolitikken, - SVs erklærte toppsak når det gjelder Norges og klodens framtid - føler han seg altså avmektig. Vil han ikke gjøre noe med det? Eller kan han ikke? Solheim viser til andre statsråders makt i klimapolitikken. Men oljeminister Borten Moe er ikke pålagt klimaansvaret. Ei heller finansministeren. Ansvaret er kollektivt. Og som kjent: Kollektivt ansvar forplikter ingen. Er det altså en systemsvikt vi ser, og ikke en Solheim-svikt? Vel, politikerne trenger jo ikke bøye seg for systemer. De kan prøve å forandre systemene. Og kanskje finnes det strukturgrep som kunne brakt klimapolitikken opp fra sin nåværende diffuse posisjon i grenselandet mellom ulike departementer. Oppskriften kunne for eksempel være den Åslaug Haga prøvde seg på den gangen hun lanserte visjonen om å gjøre Olje- og energidepartementet til et «klimadepartement.» Man kunne ta hennes idé helt ut, og tenke seg at klima og olje/energipolitikken ble lagt under samme statsråd. Da ville det bli krystallklare konfrontasjoner når vekst skulle prioriteres mot klima. Da kunne ingen klimastatsråd rømme fra ansvaret for valg som ble tatt. Da ble det vanskeligere å la prioriteringene gli bort i dagens - behagelige - uklarhet. SVs egentlige avmakt består kanskje i at man aldri har prøvd seg på strukturgrep av denne typen. Erik Solheims magre trøst er at han bare tråkker videre i sporene til sine statsråds-forgjengerefra flere partier. Også de harsnakket om sin avmakt i klima­politikken. Dette burde ikke holde for et parti som mener klima­politikken er livsviktig. Men det blir kanskje sånn når regjeringspartier «mister spruten», for åsi det med SVs leder Kristin Hal­vorsen. Kanskje ikke så rart at Erik Solheim avsluttet sist uke med å åpne for nye krefter i statsrådsstolen. Trette men og trette partier har ikke så mye i regjering å gjøre.

Erling Kjekstad er kommentator i Nationen

Annonse

Neste artikkel

EU oppjusterer klimamålene kraftig