Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Er sex nødvendig?

Sandra Borch må dra lenger ut på landet med at kalenderprosjektet har resultert i større oppmerksomhet om landbrukspolitikken.

Å spille på sex er av de enkleste knepene for å selge et budskap. Det har Senterungdommen skjønt. Spørsmålet er om hvilket budskap de får fram.

Det er ikke noen tvil om at Senterungdommen har lykkes med å få oppmerksomhet med sitt kalenderprosjekt. Vi har sett bildene fra fjøs både på Inderøya og i Valdres. Jenter og gutter med mer eller mindre klær, i klassiske kalenderpike-positurer.

Lokalavisene har hatt reportasjer fra fotograferingen av «sine» ungdommer, og sentralt har bildene med senterungdommene gått sin seiersgang i riksmediene.

«Kalenderen har et klart politisk budskap om å fronte livet på bygda på en litt annerledes og leken måte», sier leder i Senterungdommen Sandra Borch, og mener bildene ikke er pornografiske. De skal derimot fremsnakke bygda og ulike bygdenæringer. «At det står en jente å hesjer høy i en kort shorts og en oppbrettet t-skjorte er naturlig i en slik setting,» sier hun.

Den må hun ærlig talt dra lenger ut på landet med. Klart det spilles på sex! Klart det brukes pornoestetiske virkemidler! Klart det ikke er det politiske budskapet som står i sentrum i denne kalenderen. Riktignok får Senterungdommen vist fram at de ikke er trauste og kjedelige. De får vist fram at de liker bygda. De fremmer sunne kroppsidealer og viser at det ikke er noe krav å være 180 cm lang eller fullt funksjonsfrisk for å boltre seg i sengehalmen eller by seg sexy fram. Men får de fremmet noen egentlig sak?

Mandag ble Sandra intervjuet i Dagsavisen. Journalisten spurte blant mye annet om Senterungdommen vurderte noe annet enn lettkleddkalender for å få fram budskapet, «noe som gir mer rom for politikk, kanskje?» Da svarer Sandra: «Selvfølgelig ser vi at det blir litt sånn... Men vi ønsker mer fokus på landbrukspolitikk, og det hadde vi ikke fått hvis vi ikke hadde lagd disse kalenderne. Vi er et ungdomsparti og må tørre å gjøre litt slikt. Det er lekent og frekt, men vi har et budskap med det vi gjør.»

Det er så langt vanskelig å se noe som bygger opp under påstanden at Senterungdommen har bidratt til mer oppmerksomhet om landbrukspolitikken med kalenderen sin. Inntektene skal gå til et utviklingsprosjekt i Tanzania, der er det jo også et snev av alvorlig budskap. Men alt i alt er dette i beste fall «lekent og frekt.» Sett gjennom seriøse briller, som en skulle tro at en politisk organisasjon gjerne vil bli, er kalenderprosjektet dumt og lite prinsippielt.

Annonse

Senterungdommens kalender er et første eksempel på seksualisering av politikken i Norge. Seksualiseringen av offentligheten ellers er allerede godt i gang. Tidligere denne uka kom det fram at en kleskjede denne sommeren selger bikinier for barn, hvor «brystholderen» er stuffet med innlegg slik at 6-åringen framstår som kjønnsmoden. Det finnes også ulike barneklær med playboy-bunnies-motiv. Barn og unge legger ut halvnakenbilder av seg selv på nettsider som «deiligst.no» og andre sosiale medier, og unge gutter og jenter sliter som aldri før med spiseforstyrrelser og psykiske problemer.

Sosiolog Hannah Helseth, forfatteren av boka «Generasjon sex», mener problemet med den stadig mer seksualiserende offentligheten er at ungdom møter økt press, og at den innsnevrer måten man kan være seksuell på. - I dag finnes det én måte å være seksuell på enten man er Ane Dahl Torp eller Lise på 16. Pornoestetikken dominerer, og det fører til en innsnevring av seksualiteten, uttalte hun til Aftenposten for et års tid siden.

Ved å kneppe opp shortsen og slikke på gulrøtter i nedlagte fjøs, viser Senterungdommen at organisasjonen enten ikke bryr seg om seksualiseringen av samfunnet, eller at de ikke har tenkt gjennom at de selv bidrar til den negative utviklingen. Ingen av delene er særlig greit. At det er et politisk ungdomsparti som kler av seg, og ikke et hvilket som helst bygdelag, utgjør også en forskjell. Ikke bare er politiske partier finansiert på en annen måte. Politisk engasjerte mennesker bør få jobbe med sakene de brenner for, uten at de må gjøre kropp til underholdning, forlystelse eller valgflesk.

Vi har tidligere ristet på hodet av Italias pornopolitikere når de har stilt toppløse på stand. Sandra Borch går heldigvis ikke like langt. «Vi må tørre å gjøre litt slikt. Det er lekent og frekt», sier Senterungdommens leder.

Mest frekt kanskje. Frekt mot de virkelige og viktige politiske sakene som blir stående i skyggen av nakenheten. Og modig? I dag er det strengt tatt mer modig å løfte en moralsk pekefinger mot sexfikseringen enn å løfte skjørtet i all offentlighet. Selv om det siste sikkert er mer moro.

Pernille Huseby er politisk redaktør i Nationen

Neste artikkel

Gir beskjed til bønder: – Ikke ta tunge investeringer i landbruk nå