Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

En drosjetur fra politisk ansvar

Den politiske outsourcingen er et bevisst ledd i tefloniseringen av norsk politikk.

Distriktsdrosjene er i ferd med å forsvinne, melder Aftenposten. Dess lenger en kommer ut på bygda, dess færre drosjer har det blitt. I fylker som Oppland, Hedmark, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Nordland er drosjer i distriktene redusert med en tredel. I nesten alle fylker har det blitt færre distriktsdrosjer, mens drosjeantallet i de store byene øker.Hva skyldes drosjedøden? Er det befolkningsnedgangen som slår inn, eller det faktum at stadig flere disponerer egne biler? Nei, ikke først og fremst, skal vi tro drosjenæringen. Den legger skylda for de utdøende distriktsdrosjene på helseforetakene. De har nemlig tegnet avtaler med langt færre drosjeeiere enn tidligere, etter anbudsrunder. En avtale om sjuketransport er alfa og omega for mange drosjeeiere i distriktene. Familien Hansen har drevet som drosjeeiere i Tjeldsund i Nordland i 63 år. Til Aftenposten forteller Edna Hansen at hun er tvunget til å avvikle driften, etter at hun tapte anbudet om sjuketransport for Helse Nord. Sammen med datteren Janne Helen og to ansatte har hun to drosjeløyver. 90 prosent av inntektene har kommet fra kjøring til sjukehus. Når disse oppdragene forsvinner, forsvinner også drosjetilbudet i Tjeldsund.Resultatet er ikke bare at de som trenger transport til sjukehus må kjøre med nye sjåfører. «Vi kjører eldre til butikken, bærer varer og er tilgjengelig døgnet rundt», påpeker drosjeeierne i Tjeldsund. Også Norges Taxiforbund understreker drosjenes betydning på bygdene. De er like viktige som skoler og butikker, understreker direktør Wiggo Korsnes. Dessverre for distriktene, tror ham ifølge Aftenposten at bygdedrosjene bare vil bli færre og færre.Forbundet har tatt opp problemet med både Stortinget og flere departementer. Til ingen nytte. Helseforetakene har ikke noe ansvar for drosjetilbudet på bygdene. Det helseforetakene har ansvar for, er å gjøre Helse-Norge mer kostnadseffektivt. Er det billigere å kjøpe transporttjenester av en stor aktør i byen, kjøper helseforetaket disse tjenestene uavhengig av hvilke samfunnsmessige konsekvenser dette får for bygdene. Det er ikke noe politikerne kan gjøre noe med.Sentraliseringen tiltar i styrke mens taksameteret går. Det er ikke noe unikt for drosjenæringen. På område etter område har politikerne satt ut beslutninger, som de tidligere selv måtte stå til ansvar for, til byråkrater i direktorater og foretak. At helsebyråkratenes mandat om å tilstrebe billigere og bedre helsetjenester får negative konsekvenser for drosjetilbudet i distriktene er nok en utilsiktet bivirkning, men det er altså ingen som trenger å påta seg et ansvar for å løse problemet.Selv ikke en åpenbar urimelighet som at drosjeeiere på bygda blir utkonkurrert av busselskaper med turvognløyver er det mulig å gjøre noe med. Busseierne har ikke plikt til å ta tilfeldige turer utenom arbeidstiden, slik drosjeeierne har, og kan dermed sette prisene sine deretter.Den rødgrønne regjeringen vil gjerne framstå som en distriktsvennlig regjering. Vi har sett mange bolyst/blilyst/ljos i glaset-kampanjer. Det er gode tiltak, bevares, men hjelper lite hvis den store politikken, som helsepolitikken, virker i stikk motsatt retning. Når kravet om «bedre» og mer «effektive» tjenester fører til at det blir færre tjenester i distriktene, blir Kommunaldepartementets prosjekt for å merkevarebygge bygda en forholdsvis spinkel motsats.Da Liv Signe Navarsete overtok som senterpartileder, la hun stor vekt på at partiet skulle være distriktenes vaktbikkje rundt om i de tunge, strukturdrivende departementene. Sp skulle sørge for at distriktsperspektivet skulle ivaretas på alle områder!Men Navarsetes distriktsagenter i departementene har hatt vanskelige arbeidsvilkår. Når politikerne abdiserer til fordel for byråkrater på felt etter felt, er det ikke mye igjen for agentene å legge fingrene borti.Den politiske outsourcingen er et bevisst ledd i tefloniseringen av norsk politikk. De negative effektene av politikken som føres er ikke noe politikerne lenger skal stilles til ansvar for.Derfor kan ikke politikerne klandres for nedlegging av lokalsjukehus, inhuman asylpolitikk eller drosjedød i distriktene.Det er mest behagelig sånn.

Annonse

Neste artikkel

MDG vil gi mer til jordbruket enn jordbruket selv hadde som krav