Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

En alminnelig miljøversting

Norge burde juble når EU tar initiativ til mindre klimautslipp. I stedet stiller oljeministeren seg på Statoils side mot EU.

Sett at Statoil var statlig oljeselskap i et fjernt land. Et selskap vi leste om i avisene. Vi ville nøktern fastslå at Statoil er en alminnelig miljøversting. Desto mer ville vi undre oss over at Statoil er statsselskap i et land som markedsfører seg som miljønasjon.

Statoil er litt ditt og mitt, fordi staten eier 67 prosent av aksjene. Selskapet skal selvsagt drives ordinært, uten at staten blander seg inn i det daglige. Men utad blir Statoil oppfattet også som representant for Norge. En rekke oppslag de siste ukene har gjort det flaut å være norsk deleier i Statoil. Enda mer pinlig blir det når olje- og energiminister Ola Borten Moe opptrer som Statoils fremste lobbyist i det store utland. Da blir Statoil virkelig identifisert med Norge, når selskapet engasjerer seg i omstridt oljeutvinning i USA og Canada. Selskapet kjøper opp amerikanske Bridgeham Exploration for nesten 25 milliarder kroner for å delta i oljeboomen på prærien i Nord-Dakota og Montana. Selskapet skal blåse ned vann, sand og kjemikalier, såkalt fracking, for å få skiferlagene til å sprekke opp og avgi olje. Metoden betyr storforbruk av vann. Den legger beslag på store landområder. Kjemikaliene kan forurense grunnvannet. Miljøbevegelsen er sterkt motstander av en slik miljøbelastende oljeutvinning. Fra før har Statoil møtt en hel folkebevegelse av protest mot utvinning av canadisk oljesand. En utvinningsform som koster energi og penger og gir enorme klimautslipp. Statoil-engasjementene er dårlig Norges-reklame. Nobelprisvinner Al Gore snakker om oljesand som «en trussel mot menneskeheten». Statoil er medlem av dem amerikanske oljebransjeforeningen API, som ifølge Dagens Næringsliv har gjort det til en hjertesak å kjempe mot president Obamas energipolitikk. API tror ikke på menneskeskapte klimaendringer. Kanskje gjør ikke Statoil det heller. Men Norge har tross alt en regjering som sier den er opptatt av klimaet. Hjemme i Norge har Statoil ved hjelp av statlig støtte bygd opp en nett av hydrogenstasjoner. De skal betjene hydrogenbiler, som ikke slipper ut klimagass. Slike biler kommer for fullt nå. Men Statoil kvitter seg med stasjonene, ifølge Klassekampen. Det er uklart hvem som skal ta over og betjene utslippsfri biler. I Storbritannia truer Statoil med å skru igjen gasskrana dersom britene satser for mye på fornybar energi. Statoil er den største utenlandske leverandøren av gass til britene, som trenger både fornybar energi og gass. - Vi kan eksportere gassen andre steder, sier Statoils naturgassdirektør Rune Bjørnson til The Times, som tolker uttalelsen som press på britene. Det flaueste eksemplet på Statoil som miljøversting er at selskapet prøver å stanse EUs drivstoffkvalitetdirektiv. Målet med direktivet er et forbud mot oljesandprodukter. Statoils oljesandbensin inkludert. Fordi slik bensin gir mye høyere utslipp enn vanlig bensin. Norge burde juble når EU tar initiativ som fører til mindre utslipp. Men regjeringen har latt Statoil få drive lobbying i Brussel i fred. Nå har Borten Moe vært i Canada og stilt seg på Statoils side. Som et signal til hele verden om hvor Norge står i klimapolitikken. Statoil argumenterer med at de driver mer forsvarlig enn andre miljøverstinger. Det burde ikke være god nok grunn for at selskapet får legge premissene for norsk klimapolitikk. Norge er sinke på hjemmebane når det gjelder å få ned klimautslipp og satse fornybart. Men i reportasjer og analyser blir det ofte konkludert med at vi er konge i klimapolitikk ute i den store verden. Samtidig holder vi oss med et oljeselskap som motarbeider den klimapolitikken vi ønsker å stå for ute i verden, og bidrar til å tegne et helt annet bilde av norsk klimaprofil. SVs miljøpolitiske talsmann Snorre Valen foreslår å skille ut fornybarhetsdelen fra Statoil. Pengene som brukes på investeringer i USA og Canada kunne bidra til å løse verdens fornybare energiutfordringer, sier han til Dagsavisen. Statoil kan kappes i flere biter, mener Anders Bjartnes i Norsk Klimastiftelse. Et eget versting-Statoil kan drive med skifergass, oljesand og utvinning i ustabile regimer. Her bør staten selge seg ut, mener han. Så kan fornybarhetsdelen og det klassiske Statoil fortsette hver for seg. Slike ideer er vel verdt å diskutere.

Annonse

Kari Gåsvatn er kommentator i Nationen

Neste artikkel

Sjømatjubel over frihandelsavtale