Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Distriktene er ikke bakevja, men framtida

Distriktspolitikk er lønnsomt og nødvendig for Norge på lang sikt. Da kan den ikke lenger skyves i bakgrunnen.

I debatten om distriktenes framtid kan man ofte få inntrykk av at moderne, rasjonelle og sentraliserende krefter står mot de romantiske, bakstreverske og distriktsvennlige, skriver kronikkforfatterne. Foto: Ketil Blom Haugstulen
I debatten om distriktenes framtid kan man ofte få inntrykk av at moderne, rasjonelle og sentraliserende krefter står mot de romantiske, bakstreverske og distriktsvennlige, skriver kronikkforfatterne. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Hele verden urbaniseres og stadig flere bor i by. Men i Norge er det ikke slik. Ikke ennå. Fortsatt bor to tredjedeler av oss nordmenn utenfor de fem største byene. Flertallet av oss velger altså å leve på små og mellomstore steder. Det er hverken tilfeldig eller naturgitt. Lenge har norsk politikk lagt til rette for spredt bosetting. Men noe har endret seg.

Sakte, men sikkert har distriktspolitikken kommet i bakgrunnen. Og det er bare å innrømme: distriktspolitikken kommer ofte litt i veien for andre mål. Den framstår ofte ikke som spennende, innovativ og framtidsrettet. Det handler om veldig mange små og store ting som til sammen legger grunnlaget for liv i hele landet. De siste årene har stadig flere av disse tingene blitt ofret.

• Agendas notat «Politikk for det gode liv i hele landet» kan leses her.

I statens tilbud ved jordbruksforhandlingene i 2014, skrev den sittende regjeringen at de ønsker et tydeligere skille mellom landbrukspolitikk og distriktspolitikk. Landbrukspolitikk skal ikke lengre være distriktspolitikk, mener Solberg-regjeringen. Den samme argumentasjonen gjelder i forsvarspolitikken, politikken for høyere utdanning og helsepolitikken. Sentralisering av grunnleggende samfunnsstrukturer begrunnes med kvalitet og effektivitet.

• Les også: Distrikts-Norge stjal oppmerksomheten i den lange valgkampen

Distriktspolitikk er, på samme måte som klima, et hensyn som må gå på tvers av alle samfunnsområder – og som dermed sjelden kommer i førersetet. Vi hører ofte at dette området, denne sektoren og denne samfunnsoppgaven simpelthen er for viktig til å bli redusert til distriktspolitikk. Skal vi ha verdens beste universiteter, verdens mest innovative virksomheter, verdens beste helse og et topp moderne forsvar? Ja, da kan vi vel ikke drive med distriktspolitikk?

I løpet av våren 2017 har Tankesmien Agenda besøkt Steinkjer, Røros, Vang, Otta, Kvam, Ålesund, Bø, Høyanger, Sandnessjøen, Finnsnes, Ølensvåg og Vadsø. Vi har spurt folk i hele landet hva de mener skal til for å sikre gode liv akkurat der de bor. Vi har møtt flere hundre mennesker fra næringsliv, forvaltning og lokale kunnskapsmiljøer. Meninger og visjoner er mange, men grunntonen fra dem alle er felles: sentralisering er en sterk kraft og dersom vi ønsker spredt bosetting kreves mer målrettet politikk.

Liv i hele landet er dessuten ikke romantikk, det er lurt. Nettopp fordi distriktspolitikk ikke alltid er billigste løsning må den også begrunnes – verdimessig og økonomisk. I notatet om distriktspolitikk som Tankesmien Agenda nylig har lansert presenterer vi tre grunner til å investere i spredt bosetting i hele landet.

For det første er spredt bosetting nødvendig for framtidas arbeidsplasser og velstand. I de senere årene har vi opplevd fallende eksportinntekter og stigende arbeidsledighet. Skal vi ha råd til framtidas velferd trenger vi ny verdiskaping. Felles for våre tidligere økonomiske eventyr er at de har utspring i ressurser som er lokalisert i distriktene, og slik vil det også være fremover.

Industrien, havbruksnæringen, bioøkonomien og mineralnæringen er eksempler på næringer med stort framtidig potensial, og alle baserer seg på ressurser som er lokalisert utenfor Oslo og de store byene. Naturressursene våre er ikke flyttbare. For å få utløst potensialet for ny vekst og næring i Norge, er det avgjørende å sikre levende distrikter der folk kan både bo, utdanne seg og jobbe.

• Les også: 2500 demonstrerte for Odda sjukehus: – Er vi i distriktene mindre verdt?

«Liv i hele landet er dessuten ikke romantikk, det er lurt.»

Annonse

For det andre kan forsterket sentralisering svekke vår felles identitet og tillit. Vi er et folk som er knyttet til hverandre gjennom stedene våre. Vi ferierer i Norge og vi tar med oss hjemstedene våre i dialekter, fotballag, bunader og familiehistorier. I Norge har vi høyere tillit til våre politiske institusjoner, til rettsvesen og politi, og ikke minst til hverandre enn i mange andre europeiske land. Tilliten kommer blant annet av at mange bor i små og store lokalsamfunn som gir tilhørighet. Nærhet til beslutningstakere og kjennskap til hverandre bygger tillit. Høy tillit i befolkningen er avgjørende for et velfungerende demokrati og næringsliv.

For det tredje er spredt bosetting god beredskap, i en tid med globale klimaendringer og ekstremvær. Matforsyning er en grunnleggende del av den samlede kriseberedskapen, og det er i distriktene at matproduksjonen i Norge finner sted. Skal mat produseres i Norge, må det bo folk der den lages.

• Les også: Tuba og trompet er vanligvis knyttet til fest i Norge. Men nå blåses det i luren med bekymring, skriver Nationens sjefredaktør Irene Halvorsen.

I debatten om distriktenes framtid kan man ofte få inntrykk av at moderne, rasjonelle og sentraliserende krefter står mot de romantiske, bakstreverske og distriktsvennlige. Sånn er det ikke. Vi må hele tiden organisere oss bedre og skape nye verdier, og samfunnet er alltid i endring. Løsningene innebærer ikke å gå tilbake til hvordan ting var før. Men sentralisering er heller ikke alltid løsningen. Teknologien gir nye muligheter for spredt arbeid og bosetting og vi kan organisere offentlige tjenester smartere.

Noe av det viktigste vi kan gjøre, er å gjenreise distriktspolitikken på tvers av alle samfunnsområder. Ideen om at det er nødvendig å koble distriktspolitikken av andre samfunnsområder har spredd seg. Tankegangen står i stor kontrast til hvordan distriktene tidligere ble sett på som et viktig virkemiddel fremfor et hinder for å imøtekomme politiske og økonomiske utfordringer for landet vårt. Opprettelsen av distriktshøyskolene på 60- og 70-tallet, der målet var å sikre økt kompetanse i befolkningen, er et godt eksempel.

Det er ingen motsetning mellom distriktspolitikk og utdanningspolitikk, eller distriktspolitikk og næringspolitikk. Tvert imot.

Det er i tillegg flere politiske konkrete grep som kan gjøres for framtidas distrikter. Eksempler er å vri investeringer fra eiendom i byene til næringsliv i hele landet, og sikre en mer målrettet næringspolitikk med bedre geografisk spredning enn i dag. Desentraliserte utdanningstilbud er en nødvendig del av dette. Forvaltningen bør i langt større grad flyttes ut av Oslo og ut i førstelinjen, samtidig som vi kutter sentralisert mål- og resultatstyring.

• Les også: Noen ganger blir jeg møkka lei all svartmalingen av livet i Distrikts-Norge, skriver Erling Kjekstad.

Dessuten må velferdstilbud i større grad utforske nye modeller, for eksempel for å sikre nærhet til blålystjenester og skoler. Vi tar blant annet til orde for innovative skolemodeller der lærere kan reise til elevene på de små skolene istedenfor motsatt fordi den lokale skolen legges ned.

En politikk som sørger for spredt bosetting er ikke alltid billigst på kort sikt. Men hvis vi mener at distriktene er viktige for framtidas verdiskaping, for tillit og tilhørighet og for felles sikkerhet, er det en nødvendig og klok investering.

Neste artikkel

Et nytt grep skal få nye folk til bygda