Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det er på tide å sette ned foten

Tenk om vi i møte med EU var krystallklare på våre interesser og på hvilket handlingsrom vi egentlig har, skriver Nationens Pernille Huseby.

Noen får tydeligvis aldri nok - verken av marked eller penger. EU for eksempel. Gårsdagens nyhet om at EU-kommisjonen har lagt press på den norske regjeringen i forkant av årets jordbruksoppgjør, er dessverre ikke veldig overraskende. EU har brølt, brummet og kremtet før, og det vil skje igjen. Økt toll er ikke i EUs interesse - og kan altså medføre «reaksjoner», ifølge det diplomatisk utformede trusselbrevet fra EU-kommisjonens generaldirektør for landbruk og rural utvikling, José Manuel Silva Rodriguez. Som om norske myndigheter trengte en påminnelse.

Norske myndigheter, særlig representert ved Finansdepartementet, vet veldig godt at toll ikke er noe EU verdsetter. Derfor har departementet bremset så godt de kan hver gang temaet har vært oppe. Også da overgangen fra kronetoll til prosenttoll på melk reddet i land jordbruksoppgjøret i 2010, skjedde det til tross for tallrike advarsler fra Finansdepartementet.

Finansdepartementets byråkrater minner så ofte de kan sine kolleger for eksempel i Landbruks- og matdepartementet om at tollvern egentlig er æsj og fysj. Men så langt har LMD ikke glemt at det finnes et handlingsrom for å øke tollsatsene innenfor den mest forpliktende handelsavtalen Norge er bundet av, nemlig WTO-avtalen.

Brevet fra EU-kommisjonen viser at det ikke er uproblematisk å tulle med tollen, selv om artikkel 19, som regulerer handelen med landbruksvarer, er en intensjonserklæring snarere enn forpliktende regler.

Noen ganger må nok være nok, også for lille Norge. Derfor er det i utgangspunktet beroligende at statssekretær Harald Buttedahl (Sp) mener at brevet kun ble sett som et innspill, og at det ikke vil få noen oppfølging fra Landbruksdepartementets side. Christian Anton Smedshaug, direktør i Landbrukets Utredningskontor, omtalte formuleringene i brevet som «en ufin innblanding i interne saker i en suveren stat». «Kommisjonen krysser grenser», mente Smedshaug.

Tenk om statssekretær Buttedahl turde si det samme! Og tenk om vi i møte med EU var krystallklare på våre interesser og på hvilket handlingsrom vi egentlig har?

Men tøffhet og tydelig tale har vært mangelvare fra norsk side i EØS-avtalens historie. Forutsetningene for EØS-avtalens artikkel 19, som regulerer handelen med landbruksvarer, var en «balansert utvikling» i handelen. Det har ikke skjedd. Verdien av landbruksvareimporten fra EU i 2011 var på 27 milliarder kroner. Landbruksvareeksporten motsatt vei er på beskjedne 3 milliarder kroner. Det gir et bytteforhold på 9:1 i EUs favør. Ifølge Torbjørn Tufte i Landbrukets Utredningskontor var bytteforholdet 4:1 i 1995.

Annonse

EU har vært flinke til å utnytte EØS-avtalens muligheter. Blant annet er artikkel 19 brukt til å gjeninnføre kvantumsrestriksjoner på import av varer i den frie vareflyten, for eksempel mineralvann og sjokolade. I tillegg har EU innført råvaretoll på import av vann fra Norge. Mens vi her altså kan kjøpe Perrier og Pellegrino tollfritt, blir Farris og Olden tollagt i EU. Mon tro om Norge skriver like truende brev til EU på grunn av dette?

Det norske markedet er kanskje lite, men det er attraktivt. EU har i artikkel 19 en formell mulighet til å kreve forhandlinger med Norge for å få bedre markedstilgang på landbruksvareområdet. Som hovedregel skjer dette hvert andre år. Den ferskeste avtalen trådte i kraft fra nyttår 2012, og den har gitt betraktelige kutt i tollen. Ifølge ukemagasinet Agra Europe sikrer de nye tollkuttene, sammen med de gjeldende avtalene, at omtrent 60 prosent av den europeiske landbrukseksporten til Norge skjer tollfritt. Ifølge en kronikk skrevet av Margareth Eide Hillestad og Torbjørn Tufte i Landbrukets Utredningskontor antyder kilder fra EU-kommisjonen overfor Agra Europe at «det rike norske markedet gir store eksportmuligheter for matvareindustrien i EU».

Målet i EØS-avtalen er å få til en gradvis liberalisering i samhandlingen med matvarer, men med respekt for hverandres landbrukspolitikk. Tallenes tale forteller at det er EU egentlig har lite å klage over. Asymmetrien i tollsatser, kvoter og handel skjer i EUs, ikke Norges, favør. Importen fra EU har i snitt økt med 10 prosent hvert år de siste 10 åra. Bare 10 prosent redusert matimport, erstattet med norsk produksjon, ville utgjort en verdi for norske matprodusenter på 3 milliarder kroner.

Det er verdier som fort kunne reddet i land en jordbruksforhandling eller to. Økonomien i landbruket ville vært lysere. Men da må vi tørre å overhøre EUs mørke røst.

Pernille Huseby er politisk redaktør i Nationen.

Neste artikkel

Regjeringa får beskjed av sine egne – vil kutte i importen av kjøtt fra sørafrikanske land