Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Den avblåste klassekampen

Drømmen om at SV og Sp skal radikalisere Arbeiderpartiet, er bleknet fullstendig.

Mens Forskjells-Norge stikker hoven fram i sak etter sak, vil SV oppheve målet om det klasseløse samfunn. Radikalismen går på gummisåler hos de rødgrønne.

For noen uker siden var aviser og tv fulle av oppslag om skattelistene og kjendisers inntekt. Men bak oppslagene steg det fram et bilde som nesten ingen nevnte. Det var Forskjells-Norge som viste seg fram. Skattelistene fortalte at de rike i Norge blir rikere og flere. Middelklassen blir også mer velstående. Mens de fattige blir hengende stadig lengre etter andre grupper.

Det finnes bare et ord som beskriver dette fenomenet, nemlig «klasseskiller». Det dreier seg om sosiale og geografiske skiller som alle politiske partier sier at de vil bli kvitt, eller i hvert fall bygge ned. De vil og de vil. Men får de det til?

Det har flimret flere saker gjennom nyhetsbildet den siste uka. En av dem er kampen om sykehus og helsetilbud. Faren for sykehusnedleggelser, og uklarheter om de kommende helsereformene, har skapt store overskrifter. Men også bak disse enkeltsakene stiger det fram et bilde av Forskjells-Norge. Helse er nemlig ulikt fordelt. Tross alle helsetilbud må en blåsnipparbeider i lavtlønnsklassen regne med en levealder som er 10-12 år lavere enn en hvitsnippfunksjonær i middelklassen. Disse forskjellen går tvers gjennom en by som Oslo. Men den går også geografisk mellom by og land. Igjen ser vi klassesamfunnet vise seg fram i all sin prakt. Og: Intet tyder på at politikernes reformer gjennom de siste årene har jevnet ut forskjellene på merkbart vis.

Vi kan nevne enda en sak fra de siste ukenes nyhetsbilde, nemlig skoletilbudene og de nasjonale prøvene. Media er fulle av oppslag om forholdene i store og små kommuner og store og små skoler og i skoler med mange elever fra innvandrermiljøer. Men bak overskriftene dukker det opp et entydig bilde: Barn av høyt utdannete foreldre presterer best på skolen. Akkurat som med helsepolitikken må vi konstatere at dagens ordninger sementerer og viderefører klasseskillene snarere enn å utjevne dem.

Plassen tillater ikke flere eksempler. Derimot må vi ta med et par ferske nyhetssaker som viser hvordan disse klasseutfordringene møtes. Det ene er striden om pensjonsreformen, som fører til at blåsnipper med lav levealder får sine ytelser tilpasset - og i praksis redusert - av at hele systemet er sydd etter den høye forventede levealderen til middelklassen.

Det andre eksempelet er regjeringens siste om støttekriteriene for barnehagene. Kommunene skal nå få penger etter utdannelsesnivået hos innbyggerne. Begrunnelsen er at høyt utdannete grupper (klasser) bruker barnehagene oftere. Ergo skal slike kommuner få mer. Begge eksemplene viser sementering av forskjeller, og den velutdannede middelklassens evne til å komme ut som vinnere. (Kanskje ikke så rart, når politikerne tilhører samme stand?).

Annonse

Disse eksemplene har bare en ting felles: De dreier seg om aktuelle og ferske saker i nyhetsbildet. De kunne vært supplert. Blant annet med regjeringens forfeilete kamp mot fattigdommen. Uansett har vi nok til å tegne bakgrunnen for en annen av ukas heite politiske saker: Sosialistisk Venstreparti har startet debatten om sitt nye prinsipprogram, og her slåss de om begrepene «klasse», klassekamp og «det klasseløse samfunn».

Lederen for prinsipprogramkomiteen, SVs parlamentariske leder Bård Vegar Solhjell, vil modernisere SV-prinsippene. Han og flertallet i programkomiteen vil legge de gamle analysene av klassesamfunnet på hylla. Ordet «arbeiderklasse» skal fjernes. SV skal heller ikke lenger jobbe for det «klasseløse samfunnet». Målet skal være et samfunn med «små forskjeller».

Det bør ikke forundre noen at SV - som domineres av en velutdannet middelklasse - gjennomfører sin form for ideologisk klassereise og kaster gammeldagse begreper som arbeiderklasse og klassesamfunn på skraphaugen. Det er ikke lenge siden en undersøkelse i Mandag Morgen viste at SVs ordførerne ligger til høyre for Ap i synet på skatt, pensjonsalder og privatisering. Derimot er det forunderlig, for ikke å si tragisk, at dette skjer samtidig med at kampen mot klassesamfunnet så åpenbart mislykkes på helt sentrale områder. Den som er for utjevning, burde jo skjerpe på ideologien, maktanalysene og de konkrete grepene. Det burde vært prosjektet for de rødgrønne nå. Ikke det motsatte.

Poenget her er derfor ikke bare det som skjer i SV. Poenget er den politiske venstrefløyens og radikalismen åpenbare krise i Norge anno 2010. Den er forsterket ved SVs deltakelse i den rødgrønne regjeringen. Det er ikke mye igjen av den «røde fare» som mange snakket om da de rødgrønne startet opp i 2005. Og drømmen om at SV (og Sp) skulle radikalisere Arbeiderpartiet er bleknet fullstendig. Jens Stoltenbergs andre regjering ligner stadig mer på hans første.

Derfor er ikke dette bare SVs problem. Det er et felles problem for alle som håpet de rødgrønne skulle ha sprut nok til å bygge ned Forskjells-Norge og drive utjevning som monnet både sosialt og geografisk. En ting er at de ikke klarer den jobben. En annen, og verre ting, er at ambisjonene også virker så vasne. Her får SVs dropping av målet om det klasseløse samfunnet tjene som felles symbol og eksempel for alle de tre regjeringspartiene. Resultatet er krise for hele det rødrønne prosjektet. Og at høyrepartiene får stadig mer spillerom.

Erling Kjekstad er kommentator i Nationen

Neste artikkel

Går hardt ut mot strømtiltak til egen regjering: – Folk vil oppleve høyere strømpriser