Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Dagens kommentar: Ingen respekt for produktivt arbeid

Hvorfor snakker vi ned industrien i Norge?

Dette var tema på industrikonferansen SIVA-nett i Trondheim denne uka. I den grad norsk industri i det hele tatt omtales, er det gjerne i negative ordelag. Den er enten subsidiert, forurensende eller gammeldags. Industri er umoderne, lissom.

Under den samme konferansen ble det lagt fram en ny rapport, «Industrielle muligheter i Norge». Den som tar seg tid til å bla litt, oppdager raskt at industrien faktisk ikke er død. I de fem undersøkte fastlandsindustriene; prosessindustri, teknologiindustri, forbruksvarer, sjømat og maritim/offshore, jobber det 190.000 personer.

Disse industriene skaper også verdier, i alt 165 milliarder kroner i 2011. Man skal være temmelig blasert for å overse disse tallene. Likevel er det nettopp det som skjer. Selv ikke olje- og gassindustrien, som har brakt norsk økonomi opp i verdenseliten, får den honnør den fortjener. Riktignok anerkjennes den økonomiske betydningen av oljeeventyret, men også her er det problemene som først og fremst kommer i medias søkelys.

Ikke nok med at oljeindustrien ødelegger klimaet, den setter også fastlandsøkonomien under utålelig press fordi det går for godt!

Det var radikaleren, forfatteren og lederen av Litteraturhuset i Oslo, Aslak Sira Myhre, som fikk opp temperaturen under industrikonferansen i Trondheim. Han etterlyste stolthet og respekt for de produserende kreftene i landet - industrien, landbruket, fiskeriene.

Myhre viste til at da Troll-plattformen ble tauet ut av Boknafjorden i 1995, ble begivenheten direktesendt av de store tv-selskapene i utlandet. Den 472 meter høye konstruksjonen er verdens største flyttbare byggverk. Hendelsen ble ikke direktesendt i Norge, NRK laget i stedet et innslag om alle utlendingene som filmet uttauingen. Mens plattformen fortsatt regnes som et «wonder of the world» ute i verden, vil mange nordmenn bli svar skyldige hvis de blir spurt om hva Troll er for noe.

Tilbake i 2010 skrev Myhre en bok om dette, «Herskap og tjenere», der miljøbevegelsen ble tillagt mye av skylden for motviljen mot industrien. I dag nyanserer han kritikken. Selv om miljøbevegelsen er dyktig, har den tross alt ikke all definisjonsmakt i dette landet.

Derfor: Forestillingen om at et moderne samfunn er et samfunn uten produksjon og industri skyldes i første rekke den enerådende «Oslo-ideologien».

Myhre anklager ikke Oslo-folk for å være mindre oppvakte enn andre. Men de er et resultat av at Oslo er fullstendig avindustrialisert. De kan leve hele liv uten å se en eneste produksjon. Da er det lett å tenke at industri enten ikke finnes eller ikke er viktig, og at produktivt arbeid er noe som hører fortiden til.

Annonse

Jeg tror Myhres analyse har mye for seg. Det er i Oslo mediemakten ligger. Der ligger regjering og storting. I denne smeltedigelen av mennesker frikoblet fra enhver befatning med industri, landbruk og fiske har det dannet seg vrangforestillinger. Som at en kommunikasjonsrådgiver på Aker Brygge skaper større verdier enn en verkstedarbeider i Ulsteinvik fordi hun tjener bedre.

Norsk industri - produksjonen - skjer ute i distriktene. Den maritime industrien på Sunnmøre og Sørlandet. Teknoindustrien i Kongsberg og Raufoss. Havbruket langs hele kysten. Og prosessindustrien inne i fjordene. Her blir det produsert varer og løsninger som eksporteres til utlandet. I klassisk økonomisk lære trenger vi slike eksportinntekter for å importere det vi selv ikke kan produsere.

Denne læresetningen er i ferd med å settes ut av spill på grunn av oljeinntekter og en økende tro på at vi alle skal leve på avkastningen fra verdipapirer. Derfor har vi sluttet å utdanne oss i fagarbeid. Nå skal «alle» holde på med noe innen media, kultur eller finans. I den grad vi trenger fagarbeidere, importerer vi dem fra lavkostland. Grovarbeidet settes ut til andre.

Til syvende og sist handler dette om hva vi skal leve av i framtida. Er det nok å yte tjenester for hverandre?

Ute i distriktene vet folk hva de lever av, og at det er forskjell på produksjon og service. Det er nødvendig å heve respekten og stoltheten for de produserende delene av norsk næringsliv. Nå er fastlandsindustrien under press fra flere kanter. Dels på grunn av den oljedrevne høykonjunkturen, dels på grunn av manglende politisk vilje til å gi industrien konkurransedyktige rammevilkår.

Dette landet er spekket av ressurser. Ikke bare olje og gass, men mineraler, ren energi, skog og ikke minst høykompetent arbeidskraft.

La oss ikke skusle det vekk. La oss ta oss tid til å snakke pent om industri og produksjon igjen. Gjerne på Skavlan.

Kato Nykvist er kommentator i Nationen.

Neste artikkel

Frykter rekordhøy kraftpris vil føre til utflagging av norske jobber: – Må vi slåss om hvem som skal få kraften?