Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Da Svanhild Hartvigsen ble tatt av havørn

Historien er blitt legendarisk. De fleste barn har hørt historien om den lille jenta som ble tatt av ørn.

(Fredag døde Svanhild Hartvigsen, 81 år gammel. Intervjuet nedenfor sto på trykk i Nationen 7. september 2007.)

- Selv har jeg prøvd å glemme det, men jeg klarer det ikke. Det som brenner seg fast i et barnesinn på den måten, blir nok aldri borte, forteller Svanhild Hartvigsen.

I dag er hun 78 år, og bor i Rørvik i Nord-Trøndelag. Selv om det er 75 år siden det skjedde, husker hun hvordan hun som treåring kjempet for livet mot den store ørnen.

- Jeg husker hvordan hun kom mot meg med de svære klørne for å partere meg. Det var grusomt, forteller Svanhild.

Den dramatiske historien utspant seg søndag 5. juni 1932 på øya Leka helt nord i Trøndelag. Svanhild bodde ikke på Leka, men på fiskeværet Hortavær i havet utenfor. På Hortavær var det ikke kirke, og familien til Svanhild var dratt inn til Leka for å døpe lillebroren.

Da gudstjenesten var ferdig, dro familien tilbake til gården der de var innlosjert. Etter middagen skulle de voksne hvile, og barna ble sendt ut for å leke. Svanhild lekte sammen med de andre barna, men da de større guttene ville gå ned til sjøen, ville hun ikke være med. Så hun lekte alene i tuene et lite stykke fra huset.

I ettertid blir det sagt at det gikk rundt ti minutter fra de andre barna så henne, til man begynte å lete etter henne. Svanhild var som forsvunnet i løse luften.

Etter hvert som timene gikk, kom det flere og flere til i letingen. Mannskoret på øya hadde øvelse, og de ble tidlig med å lete. Etter noen timer var 200 personer med i den spontane leteaksjonen. Det ble gått manngard, og havbunnen ble gjennomsøkt med flyndrekikkerter. Uansett hvor de lette, var Svanhild ikke å finne.

Naturen der ørnerovet skjedde er helt spesiell, knapt noen steder i Norge finnes lignende. Rødlige steinsletter stiger langsomt fra havet, for så å reise seg i kantete og skarpe klipper. Det er stein og ur og lite framkommelig. Utenfor ligger havet, som forsvinner i horisonten.

De mange menneskene som lette ble etter hvert opprådde. Jenta var borte. Det ble snakket om at var Djevelen som hadde hentet henne.

Men utpå kvelden ble det funnet en sko som tilhørte Svanhild. Den ble funnet helt opp mot fjellsiden, flere kilometer fra der hun sist var sett. Da kom noen til å tenke på at ørna oppe i Hagafjellet hadde oppført seg rart denne dagen. Tidligere hadde de ikke brydd seg med det, de regnet bare med at den hadde blitt skremt av alle menneskene i området.

Funnet av skoen og ørneobservasjonene gjorde at tre unge menn bestemte seg for å klatre opp til ørnereiret. De tre mennene var Karl Haug, Jentoft Svendsen og Leif Andersen. Nationen har sett et videointervju med nå avdøde Karl Haug hvor han forteller om den strabasiøse turen.

- Vi var ikke forberedt i det hele tatt. Vi hadde fortsatt kirkeklærne på oss, og hadde ikke med oss noe mat. Men vi var fast bestemt på å komme oss helt opp til redet. Det virket jo usannsynlig at ørnen skulle ha tatt et menneske, men vi så ingen andre løsning, forteller Haug.

Han og de andre brukte en times tid på å klatre oppover steinura. Så kom de opp til fjellet og der måtte de klatre for å komme seg opp til der ørna holdt til.

Det siste stykket synes umulig å komme forbi, men ved å stå på skuldrene til de to andre, klarte Jentoft Svendsen å hale seg opp på fjellhylla.

Og der fant han Svanhild.

- Han ropte ned til oss andre at hun er her, men at hun var død, forteller Karl Haug.

Vi er tilbake i 2007, i stua til Svanhild. 75 år etter hun ble funnet på fjellhylla, begynner hun å gråte av at de trodde hun var død.

- Det er forferdelig å tenke på. Ørnen hadde gjort alt hun kunne for å ta livet av meg, men jeg hadde kjempet imot. Hun hadde lagt meg på en fjellhylle et stykke nedenfor reiret, og ville nok rive meg i stykker der for å klare å frakte meg opp i reiret for å mate ungene. Det er en grusom tanke, sier Svanhild mens tårene renner stille.

Hun husker ingenting av at ørna tok henne, og selve flyturen opp i fjellet.

- Jeg svimte nok av da hun rykket meg med. Det jeg husker er at jeg satt på den lille fjellhylla og så at ørnen kom imot meg flere ganger. Jeg kastet stein, for det hadde jeg lært vi skulle gjøre for å skremme bort stormåsen. Jeg var bare tre år, men det er vel et instinkt å kjempe for å overleve, sier hun.

Da de tre fjellklatrerne fant henne, var hun helt utmattet og hadde sovnet. Svanhild hadde reddet seg ved å legge seg under et lite utspring, og ørnen var borte.

Da hun våknet og så rett inn i ansiktet til en fremmed mann, begynte den lille jente å skrike av redsel enda en gang. Men da var hun reddet.

Svanhild forteller hun har vært preget av hendelsen hele livet.

- Jeg er engstelig hele tiden. Jeg liker ikke å være alene, jeg er redd når jeg er ute på sjøen og tar ikke fly. Det har vært slitsomt, og alt henger nok sammen med det som skjedde den gangen, sier hun.

Men hun har jobbet et langt liv, 40 år ved fiskemat-fabrikken i Rørvik. Hun ble ikke pensjonist før hun var 75 år.

- Å jobbe var fint. Da skjedde det noe hele tiden, og jeg hadde folk rundt meg.

Annonse

Fra stuevinduet har hun flott utsikt, og inkludert i den er flere ørnepar som har rede på andre siden av en smal fjord.

- Det har jeg vent meg til, men liker det ikke. Hvis jeg ser nærbilde på tv av ørn som angriper, blir jeg så kvalm at jeg nesten kaster opp, forteller hun.

Hun skulle veldig gjerne vært hele hendelsen foruten, men synes likevel det er greit å prate om det.

- Jeg klarer ikke å glemme det likevel, så det er like godt å fortelle om hvordan det skjedde, sier Svanhild.

På Leka der det skjedde, har hendelsen blitt en turistattraksjon. Ørnerovet er til og med symbolet i kommunevåpenet.

Arnfinn Holand er en av guidene som viser turister hvor det skjedde. Han peker på noen merker langt opp i fjellet som skal markere hvor Svanhild ble funnet.

Han forteller også om at det er mange som har dratt hele historien i tvil. Argumentet er at en ørn umulig kan ha løftet så tungt. Svanhild ble veid til 19 kilo da det skjedde, og derfor har ornitologer avvist det som fullstendig uaktuelt at en ørn kunne ha løftet jenta så høyt opp i fjellet.

Senere har det vist seg at legen som veide Svanhild, ikke var kjent med vekta. Hun veide ikke 19 kilo, men 19 pund. Det tilsvarer rundt 12 kilo, noe som passer bedre med Svanhilds kroppsbygning.

Men også 12 kilo er mye for en ørn. Noen ornitologer har hevdet at det er umulig, mens andre har åpnet for at det kan gå an.

- Tror du at det har skjedd, spør vi guiden.

- Spiller det noe rolle hva jeg tror. Det er en fantastisk historie, sier Holand.

Men han legger til at de faktaene man har, klart tyder på at det har skjedd.

- Det blir hevdet at hun har gått opp selv. Når man ser på terrenget her, så skjønner man hvor lite sannsynlig det der. Andre sier at hun ble plassert der av noen, men hvorfor skulle noen gjøre det. Det har også blitt sådd tvil om hun faktisk ble funnet på fjellhylla, men det har vi meget troverdige vitner på, sier Holand og viser til Karl Haug og de andre som hentet henne ned.

Jenta var uskadd, men tre av fire lag med klær var revet opp av klørne. Bare det innerste var helt, og Svanhild hadde ikke en skramme i huden.

- Kanskje er det ikke vanlig at ørn løfter så tungt, men det betyr ikke at det aldri har skjedd. Jeg ser på det som et av naturens under, sier Holand.

Han trekker parallellen til den beviselige historien om flyvertinnen som overlevde et fall på 5000 meter fordi hun kom inn i noen haglebyger.

- Du kan jo prøve å kaste 10.000 flyvertinner ut av et fly, og se hvor mange som overlever. Sikkert ikke en eneste én. Men selv om noe er usannsynlig, trenger det ikke å være umulig, sier guiden.

Svanhild selv blir mektig irritert når hun hører noen dra historien i tvil.

- Da blir jeg så arg. Det er helt sjokkerende. Se her, dette er kjolen jeg hadde på meg, sier hun og viser fram en rutete kjole med store rifter etter klørne.

- De som hevder at en treåring har gått opp dit alene, har garantert ikke vært der. Det er helt umulig. Og selvfølgelig veide jeg ikke 19 kilo, jeg var et lite barn, sier Svanhild, som er smålemmet også som voksen.

Da hun var 49 år, ble hun med en journalist opp på fjellhylla.

- Det er eneste gangen jeg har vært der etterpå. Det var en forferdelig tur, og veldig strabasiøst. Men da var jeg så sint fordi en av disse ornitologene hadde gått ut med en påstand om at det ikke hadde skjedd, sier hun.

Oppe på fjellhylla fant hun stor ørnefjær som hun har tatt vare på. Den viser hvor digre havørner kan bli, de største eksemplarene har et vingespenn på over 2,5 meter.

- Ørnerovet er en hendelse som kommer til å forfølge meg hele livet, om jeg vil eller ikke. Og da tenkte jeg at jeg like godt kunne ta med meg en suvenir, sier hun.

Neste artikkel

Trosvik hadde besøk av statsråden: – Vi føler oss makteslause