Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Bønder bes gå kjøkkenveien

Matmakt-utvalget viste at bøndene er det svakste leddet i kjeden fra jord til bord. Kravet i jordbruksoppgjøret viser hvordan det slår ut i praksis.

Jordbruksoppgjøret er i gang, og bondeorganisasjonene har lagt opp til et tøft løp. De krever størstedelen av inntektsøkningen via mer penger fra statsbudsjettet. Altså ikke ved at forbrukerne betaler bøndene mer i økte matpriser.

Bondeorganisasjonene vet inderlig godt at dette er å vifte med en rød klut framfor statens forhandlere. Så hvorfor gjør de det likevel? Horfor ber de ikke bare om kraftig økte priser i et land der folk bruker stadig mindre av sin velstand på maten? Svaret sier mye om det store spillet vi de siste ukene har sett i landbrukssegmentet: Rett oppunder jordbruksoppgjøret var det årsmøter i bondesamvirkets giganter, Tine og Nortura. Litt før kom det store oppgjøret om kjedemakta, etter at Steensnæs-utvalget la fram innstillingen sin. Nå ser vi hvordan realitetene fra matmakt-debatten og samvirkemøtene slår inn i jordbruksoppgjøret. Selv om de store matvarekjedene kom under kraftig ild i noen uker, er matmaktas virkelighet uendret: Kjedene rår der andre spår. En viktig grunn til problemene som Nortura-årsmøtet slet med, er markedssituasjonen og fare for overproduksjon av flere vareslag. Norturas markedsdominans i forhold til de «private» aktørene er dessuten såpass svak at det får følger for samvirkebedriftens forhandlingsposisjon. De siste kjedeforhandlingene ga Nortura et magert resultat. Tines markedsmakt er sterkere. Men for noen dager siden kom meldingen om at Tine har problemer med melkesalget. Importtrusselen er reell for flere Tine-produkter. Og Coops tapping av egen melk på Røros kan varsle mer usikre tider. Matmaktas harde realiteter er grunnen til at Nortura og - særlig - Tine har gitt Bondelaget og Småbrukarlaget beskjed om å være ekstra forsiktig med kravene om prisøkninger i år. Man frykter at selv tillegg på de produktene som er igjen i målprissystemet ender som «luftpenger». Altså priser som forutsettes i jordbruksavtalen, men som ikke kan tas ut i markedet. I tillegg frykter samvirkets folk at prisøkninger fører til volumtap eller overproduksjon, og derved synkende priser på sikt. Det sies at landbruket er en næring løsrevet fra markedet. Det stemmer selvsagt ikke. Kjedene - på forbrukernes vegne - setter stramme rammer. Det samme gjør trusselen fra økt import hvis norske priser øker for mye. Derfor bes bøndene gå kjøkkenveien når de kommer med priskrav. Den pipa må bondeorganisasjonene danse etter i oppgjøret. De danser litt for velvillig, etter kritikernes mening - for folk som Per Olaf Lundteigen mener prisøkninger er veien å gå. Organisasjonene danser også av andre grunner, blant annet den gode fordelingsprofilen de mener følger med tillegg over statsbudsjettet. Men framfor alt danser de fordi matmakta ter seg akkurat slik Steensnæs-utvalget sa: Primærprodusentene er det svakeste leddet på veien fra jord til bord. For øvrig begynner jordbruksoppgjørene å nærme seg et sørgelig ritual: Kravene kommer, og de er «urealistiske», ifølge staten. Tilbudet kommer, og det er «skuffende og skammelig», ifølge bøndene. Men så møtes partene på halvveien og erklærer seg sånn rimelig fornøyd med «det beste resultat man kunne få til». Etter dette venter vi alle i spenning, og ett års tid senere får vite hvordan det egentlig gikk. Hva skal vi kalle dette? Lotteri? Skuespill? Det beste systemet man tross alt kan få til? Velg det som passer, er mitt svar. Lakmustesten er uansett klar: Tør ungdommer satse på jordbruket? Kan et jordbruksoppgjør skape framtidstro? Det hefter en stor skuffelse ved bondekravet som kom i forgårs. Nemlig mangelen på et stort grep (for eksempel investeringsstøtte) som kan gi ungdommer vilje til å satse, og som stopper den voldsomme strukturrevolusjonen og avgangen som nå feier over distriktslandbruket. Vi ser jo hvor dette bærer: Vi ser framtidsbygder der et enkelt gigantfjøs kneiser der 8-10 gårder drev før. Men der selv disse investorbøndene og samdriftene knapt får endene til å møtes. Jordbruksoppgjørenes «politiske styring» har ikke klart å stoppe dette. Det fundamentale spørsmålet er om noen egentlig tør og vil. Antall bruk har sunket fra 75.000 til rundt 48.000 etter det bøndene regner som sin formidable politiske seier: EU-avstemningen 1994. Bygde-Norge og Bonde-Norge er i dramatisk endring. Bygdefolk bor i boligfelt og bygdebyer. Bøndene blir marginalisert i «sine egne» bygder. Når blir det meningsløst å kalle landbruket bærebjelken for bosetningen i Distrikts-Norge? Det skrives masse om hvor tøffe Senterpartiet og bondeorganisasjonene blir i dette jordbruksoppgjøret. Det store spørsmålet er om de tør ta brudd eller regjeringskrise. Det sannsynlige svaret er nei, bortsett fra at Småbrukarlaget kan demonstrere uten at det får konsekvenser. Nå ligger jo også den kommende landbruksmeldinga i potten. Den kan fungere som sikkerhetsventil. Løfter som ikke innfris i år, kan skrives som fagre målsettinger i ei melding om framtida. Det kan se fint ut. Men bøndene kan ikke leve av ord. Erling Kjekstad er kommentator i Nationen

Annonse

Neste artikkel

Bondeinntekta: - Politisk vilje er største mangel