Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Beiting er et viktig klimatiltak

Produksjon basert på grasareal på dyrka jord og på beite er i store deler av Norge en produksjon som er godt tilpasset jord og klima.

Ikke bare et problem: Drøvtyggere som sau kan også være et viktig klimatiltak. Foto: Siri Juell Rasmussen

Bruk av eng- og beiteareal er viktig for å øke karbonbinding og unngå CO2-tap fra jord. I stedet ser vi at kjøttproduksjon på drøvtyggere i Norge ofte blir presentert som et problem med høgt utslipp av klimagasser.

I slike omtaler nevnes det ikke at grasarealer på innmark og beiteareal i utmark er det som muliggjør produksjon på storparten av slike areal, og der endeproduktet er menneskemat som kjøtt og mjølk, viktige økosystemtjenester og noe av grunnlaget for biologisk mangfold.

Gjennom fotosyntesen blir det produsert karbonholdig materiale. En stor del blir transportert til rotmassen, blir gradvis brutt ned og noe blir omdannet og lagret i et sakte voksende karbonlager i jorda. Det er viktig både for karbonsyklusen og for klima.

FAO antyder at om landbruket tar i bruk «karbonpraksis», er det mulig å binde tilstrekkelig karbon til å snu økning av karbondioksid (CO2) i luft, og minske klimaendringene.

Tiltak for å redusere utslippet av CO2 er å nytte vekstskifte med eng på en del åkerareal. Potensialet i Norge er størst på bakkeplanert jord og ellers der karboninnholdet i jorda er lavt, t.d. siltjord i Solør. Andre tiltak er å nytte fangvekster, og underkultur ved dyrking av korn.

Slike tiltak kan øke binding av karbon i jord, eventuelt redusere tap ved mineralisering ved åpenåkerdrift og ved erosjon. Men det må legges til grunn at for en stor del av dyrka areal i Norge må målet være å opprettholde et høgt innhold av karbon i jorda som har bygget seg opp over lang tid, mye grunnet vårt kjølige klima og samspill mellom klima, jord og driftsmåte.

Nær 70 prosent av dyrka areal i Norge er brukt til dyrking av grovfôr, hovedsakelig eng. Alder og kvalitet på enga varierer grunnet avgrensa vekstsesong og varierende jordforhold. Betydelige areal har derfor eng eldre enn 10 år, særlig på Vestlandet og i Nord-Norge.

I et klimaperspektiv er det en fordel, ut fra naturgitte vilkår, at vi har mer grasarealer enn åkerkulturer i Norge.

Generelt vet vi at eng medfører lagring av karbon, og en har tidligere ment at langvarig eng lagrer mer karbon enn kortvarig eng. I Nibio sitt pågående prosjekt «Engareal som lagringsmedium for karbon» er det brukt langvarige forsøksfelt ved Nibio-stasjonene Særheim (Klepp, Rogaland), Fureneset (Fjaler, Sogn og Fjordane) og Svanhovd (Sør-Varanger, Finnmark). Disse forsøksfeltene har vært i drift i om lag 50 år.

Annonse

Målingene viser at eng som ble pløyd og fornyet hvert tredje år uten åkerår mellom engperiodene, inneholder like mye karbon i jordprofilet 0-60 cm som eng uten fornying. I langvarig og varig eng er mye karbon konsentrert i det øverste laget (0-5 cm) og det avtar ved økende profildjup. Innholdet av karbon holder seg derimot ganske jevnt i de øverste 30 cm ved kortvarig eng.

Våre resultater er noe annerledes enn tidligere vist i andre land, der resultater viser at konvertering fra kortvarig til permanent eng kan gi økt binding av karbon svarende til 110-150 kg CO2 pr. dekar. Disse beregningene er basert på forsøk i Frankrike og lengre vekstsesong i kombinasjon med høyere temperatur, noe som kan medvirke til forklaring på disse forskjellene.

Uansett alder, så er eng viktig i binding og lagring av karbon. Det er planterøttene sammen med jordlivet som sørger for at karbon blir bundet i jorda. Jordart, partikkelfordeling og opphavsmateriale påvirker bindingsmekanismer og bindingskapasitet av karbon, likeledes jordfysiske forhold.

I et klimaperspektiv er det en fordel, ut fra naturgitte vilkår, at vi har mer grasarealer enn åkerkulturer i Norge. Men det er også potensial for noe mer åkerareal på egnede areal med mineraljord i deler av landet, som kan gi økt produksjon av vegetabilske produkt og økt sjølforsyning.

Ukritisk overgang til åkerdrift ved forhold som gir uheldig samspill mellom jord og klima kan imidlertid føre til uheldige prosesser og økning i utslipp av CO2, og tap ved erosjon som forringer produksjonsgrunnlag.

Produksjon basert på grasareal på dyrka jord og på beite er i store deler av Norge en produksjon som er godt tilpasset jord og klima. Kurasen NRF (Norsk Raudt Fe), som kan karakteriseres som en kombinasjonsrase for mjølk- og kjøttproduksjon, er effektiv målt med grunnlag i produksjon av energi og protein i mjølk og kjøtt samlet og med moderat utslipp av klimagasser pr. produsert enhet.

Forskere i andre land anbefaler enten å konvertere kornarealer til eng eller å bruke fangvekster/underkultur for å øke karbonbindinga i jorda. I Canada og USA er også beiteplanlegging et viktig tiltak for å øke innholdet av karbon i jorda. Nyere forskning i de to landene viser at drøvtyggere er en viktig brikke i klimaregnskapet når beiting er basert på rotasjon.

Det er viktig at vi ser på helheten og ikke bare fokuserer på utslippene fra drøvtyggere som kan føre til anbefalinger om store endringer i norsk landbruk og matproduksjon. Gras på innmarks- og utmarksareal gir grunnlaget for mye av den norske matproduksjonen, og for lagring og potensiell oppbygging av karboninnholdet i jord.

Da trenger vi husdyr som kan nytte beitene og holde landskapet åpent, og det trengs driftsvilkår som gir grunnlag for opprettholding av biologisk mangfold på innmark og i utmark.

En av utfordringene i dag er at det foregår ei kontinuerlig gjengroing, særlig av tidligere overflatedyrket eng og ryddet beite, samt av utmarksbeite og fjellbeite.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Kua tar og kua gir