– Å få jobb var et stort skritt fremover

– Skal du ha en pose?

Et vanlig spørsmål å få når du handler på butikken. Spørsmålet er ikke vanlig å stille for Irina Wintergoller. 27. februar fikk hun sin første lønn etter at hun flyktet fra krigen i hjemlandet til Norge.

Hverdagen er totalt snudd på hodet. Tilfeldighetene gjorde at mor og datter havnet i Norge. Ankomstsenteret i Råde var første stopp, så Isfjorden, før de kunne flytte inn i en liten leilighet i Larkollen i Moss.

Sjefen på Joker-butikken er imponert over sin nye medarbeider. Både lærevilligheten og arbeidsmoralen.

– Hun har tatt alle Jokers introduksjonskurs på nett i rekordfart, selv om de er på norsk. Med Google Translate er visst alt mulig, sier Katrine Helgesen.

Wintergoller flyktet fra Ukraina i mars 2022. Siden september har hun gått på norskopplæring.

– Å lære språket er viktig, sier Wintergoller på norsk.

Arbeidsdagen er over. I sin blå bil kjører hun den korte strekningen mellom jobben og sitt nye hjem. Først var timene i butikken språkopplæring i praksis. Siden 15. februar har hun jobbet ordinære vakter og er ansatt som tilkallingsvikar. Den ukrainske damen er ivrig, så hun tar alle vakter som er ledig.

Fra leder til flyktning

I byen Zhytomyr nordvest i Ukraina, om lag 150 kilometer fra Kyiv, har Wintergoller i mange år vært leder på en stor bensinstasjon.

– Jeg var sjef med flere ansatte, vi hadde bensinstasjon med bilvask, butikk og restaurant. Det var veldig fint. Nå er livet totalt forandret, her er jeg ingenting, sier hun.

Nå er livet totalt forandret, her er jeg ingenting

Irina Vinterholler, ukrainsk flyktning

Frihet, rettigheter og likestilling er alltid viktig. Når det er krig er temaer knyttet til 8. mars og kvinners rettigheter likevel vanskelige å kjempe for i hverdagen.

Wintergoller tar telefonen, starter å snakke på ukrainsk, men stopper opp. Det blir vanskelig å formulere setningen.

Øynene er blanke. Mobilen starter å oversette.

Frigjøring er viktig, men med krigen må vi kjempe for andre rettigheter. Irina nikker sakte på hodet.

– Hva tenker du er den største utfordringen for ukrainske kvinner i dag?

Igjen blir det lang stillhet før hun svarer.

– Jeg tror det er familiesituasjonen, og det at vi ikke kan påvirke situasjonen eller endre noe. Jeg vil ikke at kvinner settes i en slik situasjon ukrainske kvinner er i nå, svarer hun.

Jeg vil ikke at kvinner settes i en slik situasjon ukrainske kvinner er i nå

Irina Vinterholler, ukrainsk flyktning

Fra å være en sterk kvinne og å styre en bedrift med flere ansatte, til å sitte i et fremmed land, ikke forstå språket, uten jobb eller nettverk. Kontrastene er enorme. Et helt ufrivillig valg.

Som mor og flyktning må hun være sterk, men sier hun ønsker å få lov til å være svak. Ut fra situasjonen har hun det bra, men det er vanskelig å være glad. Alle tankene gjør det veldig slitsomt.

Før krigen var hun en selvstendig kvinne, noe hun mener alle skal ha rett og mulighet til å være.

– Hjemme hadde jeg fin bil, stort hus, en karriere. I prinsippet alt det jeg ønsket. Faktum er at med krig i Ukraina har jeg det likevel veldig bra her i Larkollen.

Ifølge UDI har det kommet 41.600 asylsøkere fra Ukraina til Norge i 2022 og hittil i 2023. 13.000 er barn, 9.300 er menn og 19.200 er kvinner.

Fra gledens dag til krise

Dagen som har vært feiret med glede i 23 år, ble brått til krig, sorg, krise og usikkerhet. Sønnen har bursdag 24. februar. For ett år siden ble de første bombene sluppet. I år fylte sønnen år uten mamma til stede. Via telefon og skype holder familien kontakt.

– I vår by har de fortsatt strøm, og huset vårt er ikke ødelagt. Da krigen startet var det bombing hele tiden de ti første dagene, og mange strømbrudd, forteller hun ettertenksomt.

Samtalen vår startet på norsk, nå går den via Google Oversetter. Å fortelle om hverdagen som flyktning med datteren, er vondt. Det krever mye energi, da forsvinner mye av det nylig tillærte norske språket.

Hun blar i bildene på mobilen, viser den frodige hagen med masse blomster, frukttrær og drivhus. Bilder av datteren Anna(11) som modell.

– Mamma er veldig glad i blomster, sier Anna og gir henne en kopp kaffe.

Kunne ikke bli

På bordet står røde tulipaner, de kom en nabo med den 24. februar.

– Det var ikke trygt å bli, bensinstasjonen vår lå like ved en militærbase. Det kom ofte rakettangrep mot den basen, forklarer hun.

Sammen med mannen dro hun og datteren til grensen mot Polen, han måtte dra tilbake. Hvor flukten ville ende ante hun ikke. Etter tre døgn kom de til Råde og Norge.

– Det var veldig skummelt, men jeg hadde ikke noe annet valg. Som de sier i Ukraina, øynene våre er redde, mens hendene våre gjør jobben. Vi kvinner har flyktet for å redde barna våre, sier hun.

Kontrastene er enorme for den effektive og arbeidsomme damen. I leiligheten henger mange blomsteroppheng, og kattesenger laget i makrame.

– Er det en hobby du drev med i Ukraina også?

– Nei, nei, nei. Der hadde jeg ikke tid til hobby, jeg var alltid på jobb. Mannen min jobbet som kokk, og jeg på bensinstasjonen. Jeg har alltid vært selvstendig og forsørget meg selv.

I Norge ble dagene lange, via Youtube lærte hun makrame. Hun ville lage noe som kunne selges.

Mottakelsen og all hjelpen fra folk i Larkollen setter hun stor pris på, og vil gi et stort takk tilbake. Uten de fantastiske menneskene rundt, hadde det vært mye vanskeligere å eksistere.

– Nå må jeg gjøre det beste ut av situasjonen. For meg er det viktig å kunne tjene egne penger igjen, sier hun.

Å ha fått jobb på lokalbutikken betyr enormt mye, det er meningsfullt. Hun får brukt norsk i praksis og kan igjen forsørge seg selv og datteren.

– Det å kunne gå på jobb er normalt for meg, og gjør at jeg føler meg selvstendig. På jobben tenker jeg på å snakke riktig, har det hyggelig med kunder og de andre ansatte. Det distraherer meg fra negative tanker, sier Wintergoller.