Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Oppskriften på Brekks brekk

Pernille Huseby
Publisert: 16.03.12 17:20

Denne uka fikk vi vite det igjen: Bonden gjør det godt. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) tjener norske bønder 484.800 kroner i snitt. Brutto vel og merke. De siste to åra har inntekten økt med 7000 kroner. Gratulerer! Hipp hurra!

Hurraropene høres mest i departementsgangene. På fôrbrettet rauter kua over rådyrt kraftfôr, mens bonden teller på jurtappene om han må gi seg i år eller om han skal vente til neste år. Han har ikke merket noen inntektsfest. Investeringer må snart gjøres, og det vil koste. For mye.

For et års tid siden gikk trønderske landbruksdirektører ut med sin bekymring for ståa: De venter et massivt frafall - særlig i blant melkeprodusentene. Allerede forsvinner 7 prosent av melkebøndene ut av næringa - hvert år. «Landbruket er inne i en skjebnetime», var landbruksdirektørenes melding til samfunnet. De ba om mer reelle tall for utviklingen i næringen. Deres egen sjef, Lars Peder Brekk, var adressen for etterlysningen.

Det er altså ikke bare bonden sjøl som opplever at det er et sprik mellom tallene som danner grunnlaget for jordbruksforhandlingene og for framtidas landbrukspolitikk, og virkeligheten. Tallene er ikke direkte feil. De gir bare et virkelighetsfjernt bilde av det norske landbruket. Det bidrar til at tilliten til forhandlingssystemet og landbruksbyråkratiet synker blant norske bønder. Og til at aktører utenfor landbruket sammenligner epler med pærer når bondeinntekten sammenlignes med andre næringsdrivende og lønnstakere.

De siste ukene har vi skrevet om feilkildene. I korte trekk er det fire svakheter: For det første er ikke renteutgiftene, mange bønders største utgiftspost, trukket fra i SSB-statistikken for nærings- og bruttoinntekt. I tillegg er gjeldsnivået undervurdert i grunnlagsmaterialet for jordbruksforhandlingene, blant annet på grunn av sammensetningen av referansebrukene.

Riktignok la Budsjettnemnda for jordbruket inn nye referansebruk med en smule høyere lånesum inn i porteføljen i fjor. Men fortsatt mener mange at brukene ikke kan være særlig representative. For det tredje skiller ikke tallene til Budsjettnemnda mellom godgjøring til egenkapital og til arbeid, og utgiftene til innleid arbeidshjelp og jordleie blir ikke ført som utgift. For det fjerde er rentesatsen i Totalkalkylen i overkant optimistisk. Her regnes det 4,26 prosent i snitt for 2011. Mange bønder med store næringslån har rentesatser på 5-6 prosent.

På litt ulik måte bidrar alt dette til at bondens utgifter krympes og at inntekten blåses opp. Og selv om disse svakhetene ikke er av ny dato, og er noe «alle» vet, ser det ikke ut til at noen vil gjøre noe. Hvorfor?

Jo, som så mange andre politikere, bruker Brekk statistikk som en fyllik bruker lyktestolpen - til støtte framfor opplysning. Når landbrukets organisasjoner tar opp problemene, for eksempel i Budsjettnemnda for landbruket, skjer det lite eller ingenting.

Problemet med Budsjettnemnda er kravet om enighet. Konsensusprinsippet har noen fordeler, og er kanskje nødvendig for å i det hele tatt få partene til forhandlingsbordet hver vår. Men konsensuskrav har en bieffekt: Status quo blir oftest vinneren. Særlig fordi en av partene - staten/regjeringen - har så sterk interesse av å opprettholde et bilde av landbruket som er stabilt og positivt. Helst på bedringens vei.

For staten - i praksis regjeringen, Brekk og Senterpartiet - ville det å regne en høyere, mer framtidsrettet, reell gjeldsbyrde innebære at den hyggelige, jevnt stigende skrytekurven som landbruksministeren gjerne omtaler som «den rødgrønne brekken», fått en stygg knekk.

Det samme ville skjedd dersom jordleieutgiftene var tatt med.

Valgene av tall skjuler også andre politisk betente temaer for Brekk & co. Dersom staten anerkjenner at kvotesalg, leie og jordleie skal være del av grunnlaget for de årlige oppgjørene, blir det også mer synlig at stadig større ressurser går ut av næringen og at det skjer en verdioverføring fra aktive til passive bønder. Alt sammen resultat av dagens landbrukspolitikk.

Det er ingen tvil om at valget av beregningsmodeller, og inputen til dem, er politisk motivert. Brekk har all mulighet til å sørge for at dagens beregningsmåter opprettholdes, gjennom statens representanter i Budsjettnemnda og deres allierte. Med det løser han et kortsiktig problem.

På lengre sikt gjør han problemene større. Når den nye landbruksmeldinga skal vedtas, er det et dårlig utgangspunkt at landbrukets egne ikke kjenner seg igjen i virkelighetsbeskrivelsene som danner grunnlaget for politikken framover. Det er uansvarlig å la Stortinget, og unge bønder på vei inn i næringa, ta avgjørelser i blinde. Det bør være Brekks bekymring.

Så får det heller være at tallene her og nå blir styggere. Bøndene vet hva som er i lommeboka, okke som.

Pernille Huseby er kommentator i Nationen.