Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Når NHO går i sin egen felle

Se godt på bildet. Det er slik Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) ynder å framstille det norske velferdssamfunnet. Som en trussel. Det er forståelig at NHO ønsker å skape blest om sin årskonferanse som starter i morgen med en litt frisk visuell effekt. Men budskapet om at Norge er et stresslessamfunn som står i fare for å klappe sammen når som helst, blir alt for blårusspubertalt. Norske arbeidstakere jobber så lemmer og tøy ryker. Den norske produktiviteten er i verdenstoppen. Det samme er yrkesdeltakelsen. Det kan arbeidsgiverne nettopp takke velferdssamfunnet for. Det er ekstra synd at NHO har falt for fristelsen å fortegne Velferds-Norge når temaet i seg selv er så viktig. I Europa setter stat etter stat seg i gjeldsklemma. Resultatet er dramatiske kutt i opparbeidete velferdsgoder. De unge rundt Middelhavet er i ferd med å bli den tapte generasjon, uten muligheter til fast tilknytning til arbeidslivet. Det er selvsagt viktig at Norge ikke går i den samme luksusfella som mange av eurolandene har gjort. Disse landene har ikke hatt økonomi til å bære de dyre velferdsordningene de har utstyrt seg med. Å leve på lånte penger straffer seg når oppgjørets time står. Men dette er ikke situasjonen i Norge. Vel har vi bevilget oss mange gode og trygge ordninger i offentlig regi. Men formålet med ordningene har hele veien vært å oppnå produktive mål i tråd med den norske arbeidslinja. For eksempel har den rause familiepolitikken hatt som siktemål å rydde vei for stadig større yrkesdeltakelse. Det har lyktes overmåte bra. I dag deltar 70 prosent av befolkningen i yrkesaktiv alder i arbeidslivet. Vi kan ganske riktig takke våre oljeinntekter for mange av velferdsgodene våre. Men i motsetning til en del andre petroregimer, har Norge klart å holde bruken av oljepengene nede på et etter forholdene edruelig nivå. Som jo oljefondet og den såkalte handlingsregelen for bruk av oljeinntekter er et uttrykk for. Det er en vanskelig øvelse å ikke forspise seg når en sitter med en forvokst honningkrukke i fanget. Men vi har langt på vei klart det. Suksessformelen bak den fruktbare utviklingen av velferdssamfunnet er at godene er utformet i et trepartssamarbeid mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter. NHO har altså hatt en hånd på rattet. Det har nettopp bidratt til at velferden ikke har undergravet landets produktive evne. Så har selvsagt NHO rett i at den norske velferden står overfor store utfordringer. Organisasjonen peker på at eldrebølgen, trygdebølgen og arbeidsinnvandring de neste 15 år vil sette systemet på harde prøver. Men NHO-direktør John Bernander krisemaksimerer når han hevder at velferdsstaten «vil knekke ryggen i nær framtid dersom vi ikke gjør noe nå». Det er selvsagt viktig å passe på velferdens kostnadsside. Men å redusere kostnadene ved å svekke velferden er å gå i feil retning. I stedet må det jobbes systematisk med å redusere andelen som faller utenfor arbeidslivet og øke yrkesdeltakelsen blant nye landsmenn. I stedet for å klage over dyre velferdsordninger og spre framtidspessimisme, kunne NHO brukt energien på å gjøre mer for å løse disse utfordringene. Både når det gjelder inkluderende arbeidsliv og integrering av innvandrere, er det arbeidsgiverne som sitter med de viktigste nøklene. Dessverre har NHO, sammen med sine politiske gudmødre på høyresiden, fått gjennomslag for sin negative kampanje. En undersøkelse som NHO presenterte mandag, viser at 40 prosent tror at velferdsordningene vil bli dårligere i framtida. Og verre: Én av tre mener velferdsstaten trues av at trygdete nordmenn «sluntrer unna». Samme dag som NHO presenterte undersøkelsen, tiltrådte den nye sentralbanksjefen, Øystein Olsen, sin stilling - hvis instruks er å være bekymret for landets økonomi. Til Aftenposten karakteriserer han de norske lønnsoppgjørene som «rimelig moderate». Selv om norsk arbeidskraft er dyr, ser han lyst på tilværelsen, også i framtida vil hensynet til industrien legge rammen for norsk lønnsvekst. Olsen peker på at det er partene selv som har ansvaret for lønnsveksten, og at den har vært fleksibel gjennom skiftende økonomiske tider. Som en av disse partene vil NHO fortsatt bidra til å sette tæring etter næring, med mindre organisasjonen går i sin egen felle og mister hodet fullstendig. Kato Nykvist er kommentator i Nationen

Annonse

Neste artikkel

Ordførere i Hedmark vil ha egen ulveundersøkelse