Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Når landbruket blir kunst

Kari Gåsvatn
Publisert: 26.03.12 18:56

Nå vises hennes bilder på kunstutstilling.

Traktorer og kumøkk er blitt avantgarde.

En tradisjonell pute fra en bondesofa er fotografert som et kultobjekt. En hel gruppe fotografer stiller ut sine bilder av mat og landbruk i kulturbygningen Brotfabrikk i Prenzlauer Berg, for tiden den hippeste bydelen i metropolen Berlin.

"Bodenlos" heter utstillingen, en mangetydig tittel som uttrykker både det konkrete tapet av jord og hvordan vårt høyt avanserte samfunn har mistet bakkekontakten. Tittelen spiller også på betydningen av jord som skjebne. Fotokunstnerne i Proof9 har som program å synliggjøre det som skjer i samfunnet.

De viser ingen postkortidyll av landbruket, men et felt fullt av motsetninger og tvetydighet. Kontrasten er stor mellom industriell maisdyrking og gerilja-gardening, hvor bybeboere erobrer bortgjemte bakgårder og andre flater for å dyrke mat. Matkasting er et annet tema.

I Tyskland kastes det årlig 15 millioner tonn mat. Men det kan gjøres annerledes: I Berlin er det et velsmurt system som hver måned fanger opp 550 tonn mat som skal kastes og fordeler den til folk som sulter. Budskapet er respekt for maten. Bonden må få betalt for sitt arbeid og EUs subsidiepolitikk må legges om. I dag går 69 prosent av støtten til de 6 prosent av de store brukene, ifølge pressemeldingen om utstillingen.

Hva er forklaringen på at kunstnere har oppdaget mat og landbruk som tilfang og råstoff? For det handler om en trend. Ulike sider ved landskap og landsbygd, vann, vokster, bærekraft og kretsløp fyller kunstgalleriene. Ofte kan det diskuteres hvor grensa går mellom kunst og dokumentasjon.

Det gjelder ikke minst for de mange mat- og landbrukskritiske filmene fra de siste årene. En forklaring på trenden er at menneskenes livsgrunnlag er i krise og at landbruket er i krise. Kunstnere har alltid vært seismografer som fanger opp følsomme temaer. I den vestlige verden er vi blitt fremmedgjorte overfor jorda og maten. Færre har et søskenbarn på landet, nyliberalismen avskriver store deler av landbruket og brukene forsvinner.

Det er bare på salgsplakater for mat at landsbygda er intakt. Matjorda bygges ned og mye av maten produseres ved å legge beslag på jord i andre land. Informasjon fra offisielle og etablerte kanaler er ofte ingen motvekt mot fremmedgjøringen, fordi mange føler den forteller bare halve sannheten, og underslår det som går tapt.

Kunstnere kan tillate seg å vise noe annet enn postkortversjonen av landbruket. Når billedspråket er mer som et istykkerslått speil, er det rom for å tolke og filosofere. I et kunstgalleri, eller i en film, trengs det ikke fasitsvar, og det er lov å provosere. Samfunnsdebatten om mat og landbruk får et trøkk som landbrukets organisasjoner bør glede seg over i stedet for å henge seg opp i detaljer som ikke stemmer med det offisielle bildet.

Det var ellers generalsekretæren i den tyske bondeorganisasjonen AbL, Georg Janssen, som åpnet utstillingen i Berlin. Abl satser på brede allianser og samfunnsdebatt om landbruket, i motsetning til det tyske bondelaget. Janssen ser en utstilling som "Bodenlos" som uttrykk for nye holdninger i synet på mat og matproduksjon.

Når landbruk er blitt tilfang for kunsten, kan det forklares også på en annen måte: Kunstnere griper samtidens mest aktuelle kampsak for å profilere seg. De ser at landbruk og mat er et tema som fenger bredt, fyller tv-kanalene med debatt og gatene med demonstranter. Relativt ukjente kunstnere ser temaer rundt landbruk som en sjanse til å nå ut i offentligheten.

Den ene forklaringen trenger ikke utelukke den andre. Uansett er det forbi med den stereotype forestillingen om kunstnere som en urban elite som ikke interesserer seg for hvor maten kommer fra. Kunsten er med i samtalen om landbruket. Brotfabrik hvor fotoutstillingen i Berlin vises, har tidligere vært et bakeri.

"Kunst er mat", står det med store boksaver på bygningen, for å minne om at mennesket trenger åndelig næring. Mat produsert med kjærlighet er også næring for sjela. Slikt fanges ikke opp i kalkyler som behandler mat som produksjon av skruer og spiker. Men i den store samtalen om mat og landbruk har også følelser en plass.

Kari Gåsvatn er kommentator i Nationen.