Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Maten får et ansikt igjen

Kari Gåsvatn
Publisert: 05.03.12 18:34

Nye salgskanaler utfordrer logikken bak matvarekjedene og matindustrien.

Dermed utfordrer de også makta. Selv om de nye kanalene omsetter forholdsvis små mengder, har de stor symbolsk betydning, fordi de åpner for nye måter å tenke på rundt landbruk, matsuverenitet og kjøpevaner.

I Norge har vi Bondens marked, ny mathall og forslag om en egen matportal. Community Supported Agriculture (CSA) er en internasjonal bevegelse som er særlig utbredt i USA. Nå sprer den seg i Europa, i Storbritannia, Tyskland, Spania og Italia. «Samfunnsstøttet landbruk» er mer enn subsidier over skatteseddelen. Deltagerne tar medansvar for bondens økonomi.

Titusener av husholdninger deltar i CSA. Konseptet finnes i ulike varianter, men det grunnleggende er at bonden har avtale med en gruppe forbrukere og selger direkte til dem. Han får som regel betalingen på forhånd, noe som er bra for likviditeten. Forbrukerne får ferske varer og vet hvem som er «deres» bonde. Noen avtaler omfatter arbeid på garden som en del av betalingen.

En økologisk grisebonde i Brandenburg og en masterstudent i Berlin har startet et spesielt medietilpasset prosjekt for omsetning av kjøtt. Det var studenten som tok kontakt med bonden og tilbød seg å selge kjøttet. Via internett kan kundene være med og stemme på hvilken gris som skal slaktes først, og de kan bestille skinke, pølser eller sylte. Studenten som også er journalist, fotograferer den utvalgte grisen for etiketten på produktet. Prosjektet er snart omtalt i samtlige seriøse aviser og tidsskrifter i Tyskland.

Salget går strykende, og nye griser står for tur til å slaktes og selges via internett. Det nyeste er installasjon av et web-kamera slik at kundene kan følge grisens livssyklus. Det er selvsagt lykkelige, utegående griser som får leve tre ganger så lenge som normalt i industrilandbruket før de blir skinke og pølse.

Hensikten med prosjektet er å gi kjøttet et ansikt. Kundene oppfordres til å spise mindre kjøtt, men med mer respekt. Konseptet er kuriøst, men budskapet når fram: Om maten skal ha kvalitet, kan den ikke masseproduseres.

Internett gir uante muligheter for å markedsføre nisjeprodukter og fortelle historien bak. Kontakten som er gått tapt mellom gardbruker og forbruker, kan gjenopprettes. Alle parter får et ansikt, også kua og grisen. Maten må selvsagt fysisk bringes til kunden. Da er det en fordel at den er så kortreist som mulig. Og det må være sesongens varer.

En vinterkveld går jeg på et informasjonsmøte om CSA i Berlin. «Solidarisk landbruk» som det kalles her. Det foregår på en kafe i Prenzlauer Berg, som regnes som strøket for de hippe og kule. Kafeen er stappende full og med kø ut på gata av folk i alle aldere som vil vite mer om hvordan de kan kjøpe mat direkte fra bonden. Et knippe matprodusenter fra området rundt Berlin forteller om hvordan de organiserer eller har tenkt å organisere levering av mat til private husholdninger.

Jeg spør hun som sitter ved siden av meg hvorfor hun er her. Jo, hun ønsker mer kontakt med jorda, tenker med glede på bestemorens grønnsakhage, og ønsker at også datteren skal få vite mer om hvor maten kommer fra. Birgit som hun heter, forteller at hun deltok på den store demonstrasjonen mot industrilandbruk i Berlin i januar, da hele 23.000 gikk ut i gatene i protest mot industrilandbruket. Nå vil hun orientere seg og gjøre noe i praksis.

Noen av produsentene på møtet har hatt gardsutsalg i mange år, eller levert via abonnementsordninger. Nå knyttes det kontakt med nye kunder, utveksles adresser og informeres om nye treff. Noen sier at det er ikke bare maten de betaler for, men landbruket. Og da mener de småskalalandbruk.

Mange i Norge etterlyser større matmangfold. Da tenker de gjerne på det enorme utvalget de ser i hyllene i andre land. Men i land som har tilgang til denne typen mangfold, vet de matbevisste at mye av mangfoldet er juksemat. Og at mangfold i kjedebutikken er basert på enfold i fjøset og på åkrene.

Avsløringer om industrimat som er juksemat er en del av hverdagen i Tyskland. Når slike avsløringer nå kommer også i Norge, får vi en ny type matdebatt. Folk vil spørre etter alternativer, og de vil komme selv om det tar tid å lære seg nye handlevaner.

Kari Gåsvatn er kommentator i Nationen.