Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kommentar: Toll og tull og Frp og bønder

Erling Kjekstad
Publisert: 14.03.13 16:57

Hvordan i all verden kan bønder finne på noe så spinnvilt som å stemme Fremskrittspartiet?

Sånn spør man seg i senterparti- og bondelagskretser. Der i gården kan ingen begripe hvordan bønder kan stemme på partiet de mener vil kviste ned næringen inntil det bare blir igjen noen få industri-bønder hist og pist utover bygdene.

Motsetningen til Frp har spisset seg etter at Fremskrittspartiet i Nationens spalter - og opprinnelig i en innstilling om EØS-avtalen fra Stortingets utenrikskomité, vil fjerne tollvernet og inkludere landbruket i EØS-avtalen. Det er å vifte med en rød (eller rettere: mørkeblå) klut foran det som Frp kaller «landbruksmafiaen».

Uansett ståsted er tolldebatten en påminnelse til oss alle: En regjering av Høyre pluss Frp kommer til å snu opp ned på det meste i norsk landbruk. I hvert fall hvis de skal gjøre det de sier. Det de sier, er at dagens landbrukspolitikk skal demonteres og kastes på skraphaugen. FrPs forslag om 6 milliarders kutt i jordbruksoppgjør er en demonstrasjon på den saken.

Høyres landbrukspolitikk i ulike regjeringer har inntil årets valg alltid basert seg på samarbeid med noen av sentrumspartiene Sp, KrF eller Venstre. Høyre kan med rette skryte av at deres landbruksminister Johan C Løken la sluttsteinen i opptrappingspolitikken fra 70-åra. Men det var dengang da, og absolutt ikke nå. Det blir en annen dans hvis et sterkt Frp og Høyre slår seg sammen.
Så merker vi oss også selvsagt at partienes talspersoner ofte beroliger med å si at de ikke kommer til å gjøre alt de sier med en gang. Den interne Frp-opposisjonen mot toll-frisleppet, er nettopp en slik «det skal gå langsomt»- opposisjon. Tiden skal tas til hjelp. Konsekvensene snakkes ned. Det skal skjæres, men skjæres langsomt. Også i tollkuttene.
Det skjer mens det for de fleste av oss er en helt annen realitet som presser seg på: Alle må uansett venne seg av med å tenke på landbruket som en næring trygt beskyttet bak høye tollmurer og subsidier.

Sannheten er at landbruket - og derved store deler av matvareindustrien som bringer maten fra jord til bord - er blitt en konkurranseutsatt næring. Forbruksveksten av sentrale varer som kjøtt og korn i Norge, dekkes ikke lenger av norske bønder. Den dekkes ved import.

Og da vil Frp slå til med enda flere tollkutt. Pluss kutt i overføringene. Pluss ønsket om matpriser ned mot nivået i utlandet. Kompensasjonen for bøndene er frislepp og mindre reguleringer. Altså åpning for færre, men større og mer rasjonelle bruk. Hvor skal denne karusellen stoppe? I danske tilstander, der landbruket nå sliter med en gjeldskrise av historiske dimensjoner? Alle forsøk på å konkretisere Frps alternativ ender i et skyggeland av uklare konsekvenser. Det blir omtrent som å lese Johannes åpenbaringer i Bibelen: «Jeg så en ny himmel og en ny jord».

Samtidig kan Frp mønstre landbrukspolitikere av mer tradisjonell type, særlig lokalt. De blir likevel røster i ørkenen. Årsaken er kanskje dobbeltheten i Frps tradisjon. Partiet er både et liberalistisk frislepps-parti og et styrings-parti. Etter hvert er det også i Frp blitt stadig mer styringsvillig. Med styring vil man rette opp samfunnets ymse urettferdigheter. Frp blir mer likt andre partier. Men liberalismen holdes i hevd på enkelte områder, og da gjerne slike som berører velgergrupper som er små og perifere for Frp. Som landbrukspolitikken.
Så hvordan kan kan bønder stemme Frp, eller et Høyre som skal samarbeide med Frp? Svaret på spørsmålet ligger for en stor del hos «landbruksmafiaen» selv.

Det er når regjeringens og Bondelagets politikk blir ille nok, at Frp-fristelsen oppstår. Når bønder ringer inn til Nationens redaksjonen for å blåse ut sin frustrasjon over regjeringen eller jordbruksavtalene hører vi stadig variasjoner over følgende tema: «Det regjeringen og Bondelaget leverer nå, er så ille at jeg like gjerne kan ta sjansen på politikken til Høyre og Frp»
Det er som salig Karl Marx sa det: «Når arbeiderne ikke har annet å miste enn sine lenker, da kommer revolusjonen». I vår variant: «Når bøndene ikke har annet en armoda å miste, da velger de høyresida». Særlig selvsagt, de som også ellers har sansen for høyrepartienes grunneier-friheter og «slipp bonden fri». Og det har jo mange.

Den rødgrønne landbrukspolitikken har heller ikke vært noen dans på roser for landbruket. Forholdet mellom bøndene og Sp/Bondelaget nådde er lavpunkt ved fjorårets brudd i jordbruksforhandlingene. Siden har Trygve Slagsvold Vedum snakket opp stemningen. Men årets jordbruksoppgjør blir avgjørende.

Ved stortingsvalget for fire år siden var det en manko på skarve 3173 stemmer som sendte Venstre under sperregrensen og snudde opp ned på regjeringsspørsmålet. Også denne høsten blir det et valg der hver stemme teller. Inkludert bøndenes oppslutning om Sp. Eller Frp.

Erling Kjekstad er kommentator i Nationen