Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hedrer sauen ved å male den i strikketøy

Den canadiske kunstneren Jeannie Ozon Høydal har bodd i Norge i 17 år. Hun er fascinert av den norske strikketradisjonen og de ulike mønstrene som finnes. Derfor ville hun så gjerne strikke kofter og gensere selv, men det gikk ikke så bra. - Jeg er rett og slett ikke så flink til å strikke. Jeg har prøvd strikke gensere med mønster, men får det ikke til, innrømmer hun. Derfor kom hun på at hun kunne bringe strikkekunsten inn i sine bilder, og siden hun er så fascinert av sauer får de bære strikkeplaggene.

I strikkeekspert Annemor Sundbø sin nye bok «Strikking i billedkunsten. Knittting in Art» vises flere av hennes bilder av sauer kledd i strikkegensere og strømper. - Selv om vi har sauer i Canada også, var det første gangen jeg så en levende sau i Norge. Det var på Jæren. Jeg oppdaget hvor viktig saen er i norsk kultur og hverdag, så jeg fikk lyst til å vise det i bildene mine, forteller hun. Humor Hun bruker mye humor i bilene sine, og hun har stilt ut bildene i flere utstillinger over hele landet. - De fleste synes det er kjempemorsomt at jeg kler opp sauene i norske strikkeplagg. Og det er enda morsommere for meg å male strikking enn å strikke selv. - Har du gitt opp å strikke selv? - Nei, jeg holder meg til enkle oppskrifter på sjal og skjerf uten mønster. - Har du planer om å kle opp andre dyr med strikkeplagg? - Ja, det kan hende. Hovedsaklig maler jeg abstrakte malerier og portretter. Men jeg kommer alltid til å male sauer. For mange er en sau bare en sau, men jeg synes den har så mye personlighet. Strikkehistorie

Da strikkeekspert Annemor Sundbø oppdaget at flere billedkunstnere hadde malt inn strikkeplagg, ble hun nysgjerrig. Denne nysgjerrigheten har blitt til boka «Strikking i billedkunsten. Knittting in Art» der hun viser hvordan man kan bruke kunstverk til å formidle strikkehistorie.

Annonse

Boka inneholder oppskrifter som inspirert av billedkunst fra Middelalderen og helt fram til i dag. - Jeg oppdaget at jeg kunne bruke kunstverkene som historiske dokumenter på strikking. Selvfølgelig har jeg tatt forbehold om kunstnerisk frihet, men det personer i strikkeklær kan være så nøyaktig malt at man iblant kan rekonstruere strikkemønstrene maske for maske, forteller Sundbø som har også studert kunsthistorie i forbindelse med sin utdannelse på kunsthåndverkskkolen og Statens lærerskole i forming. Og det er nettopp det hun har gjort i sin nye bok. Hun presenterer en historie knyttet til et kunstverk og gir oppskrifter på plaggene som hun har merket seg. Dermed gir hun nytt liv til blant annet noen stripete trøyeermer i maleriet «Haugianerne» av Adolph Didemand, en fisketrøye i verket «En gammel fisker» av Christian Arne Eggen og en rutete strikketrøye til en ung gutt bildet «Begravelse om bord» Carl Sundt-Hansen. Religion og strikking I boka si framstiller hun strikkehistorien og dens mange myter gjennom århundrene, og til og med Jesu trøye formidler håndverkshistorie. Og det viser seg at den ble forbundet med strikkeplagg gjennom en fem hundre år lang periode. Sundbø dokumenterer det med et bilde av en altertavle fra begynnelsen av 1400-tallet. - Man mener at trøya hans befinner seg i dag i byen Trier i Italia. Den symboliserer seier, noe som førte til at det ble vanlig å ha strikketrøye under soldatsuniformen, sier hun. Dessuten kom den første strikkelusa inn i plagg gjennom formidling av religion. - På et teppe fra Middelalderen var det strikket inn røde lus på kroppen til lammet som formidler Guds lam, Agnus Dei. Det er første gang rød lus er i bruk, og da kan man kanskje si at lusa er strikkekunstens Da Vinci-kode. Lusa i strikking Strikkelusa er ifølge henne et av de mest betydningsfulle motiver i strikkekunsten og som vi ser igjen i norsk strikketradisjon. Men tanken om at vi Norge var så isolerte fra resten av verden at vi derfor utviklet vår egne sære håndverkstradisjonen, er ikke Sundbø helt enig i. - Norske kunstnere dro til Europa og befant seg da midt i sentrum av det som skjedde. Og ivrige nordmenn som Eilert Sundt arrangerte gruppeturer fra bygdene til verdensutstillinger ute i Europa, slik at de kunne studere utstillinger av håndverk som strikkeprodukter. Og nyhetene om ustillingene ble skrevet om i både aviser og lokal-aviser her hjemme. Men det nasjonale fokus i strikkekunsten ble for alvor dyrket på slutten av 1700-tallet under og inn på 1800-tallet i Nasjonalromantikken, og vi får kofter som Fanakofta og Setesdalskofta. Og etter Napoleonskrigen, frigjøring først fra Danmark og den senere unionsoppløsningen med Sverige ble det enda viktigere med nasjonale symboler. Det ser vi også i strikkekunsten.

Neste artikkel

Mindre norsk kjøttproduksjon vil gi mer mat