Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

En historie om kjærlighet

Kjersti Myhre
Publisert: 10.06.10 22:59

En kjærlighetshistorie, kaller Margret det. Kjærlighet til et sted og en historie, og til hverandre.

Smekre hester beiter under store trær farget av gyllen høstsol. Elgpuddelen Kasper løper stolt rundt med leggen fra en elg mellom tennene. En liten maskot av en lodden ponni rusler løs rundt på tunet.

På stabburstrappa står breddfulle kurver med tyttebær og kantareller fra egen skog. Vel-pleid kulturlandskap omgir oss på alle kanter. Idyllen på Rotnes Bruk er fullkommen denne høstdagen.

I kjøkken og gjestestuer knitrer det koselig i peiser og ovner. Vertskapet byr gjestfritt på pai med traktkantareller og salat med tyttebær. Dette kan de. En av hovedgeskjeftene til Margret Lie Wessel og Andreas Wessel på Rotnes Bruk i Nittedal utenfor Oslo er nemlig å ta imot gjester.

Prøveår

Det er noen steder man besøker, og noen mennesker man møter, som på forunderlig vis er mettet av ro og energi på samme tid. Rotnes Bruk og vertskapet Margret og Andreas gir en slik opplevelse.

Her er grunnmurer og fotsåler trygt forankret på grunn med historie. Her er gamle bygninger, arealer og oppgaver nok til å ta pusten fra de fleste. Men samtidig seig arbeidsvilje, optimisme og livsgle-de.

Rotnes er en storgård med historie tilbake til eldre jernalder. Gården hadde sin storhetstid på 1700-tallet da gården var en del av Nordmarksgodset og familien Anker utviklet sagbruksdrift her.

Da Andreas og Margret kom hit i 1986, ble gården drevet tradisjonelt med jord og skogbruk, og ga-lopphester på stallen. Industrianlegget ved elva, med mølle og frørenseri, hadde for lengst stanset opp, og de fleste bygningene stod tomme.

Margret og Andreas kom hit da Andreas' grandonkel Hans With, trengte hjelp. De to trådte til, med utgangspunkt i at de skulle bli der i ett år. Men to år senere overtok de en tredjedel av gården, og etter ytterligere fem år overtok de resten.

Et enormt arbeid av restaurering stod foran dem. Veien fram til å fylle bygningene med nytt liv og finne en levevei på gården har de gått gradvis. Andreas hadde arbeid utenfor gården til 1994, Margret fram til 2000.

- Vi har sett mulighetene underveis. Vi begynte ikke med de store tankene om hva dette skulle bli til slutt. Vi hadde kanskje ikke turt hvis vi hadde visst hva som lå foran oss, sier Margret.

- Men vi har ikke angret en dag.

Det er de begge enige om.

Stor utfordring ­

Eierparet etablerte raskt en filosofi om at hvert hus skulle betale sitt tak. Det har de også greid, bok-stavelig talt.

Siden de tok over er samtlige tak lagt om, og bygningene har fått nye oppgaver, som bringer inntekter til stadig nye vedlikeholds- og restaureringsprosjekter: Kraftverk, minilager, næringslokaler, selskapslokaler, konferanserom og stall. Til og med ei smie fra midten av 1700-tallet er fortsatt i bruk, av ivrige ildsjeler i det lokale knivlaget.

- Vi tenker økonomi i ett og ett hus. Med så bynært landbruk er bygningene den viktigste ressursen på gården. Det har vært en stor utfordring og mange sene kvelder, men det har vært moro å utvikle potensialet på gården. Økonomien satte de største begrensninger på hvor vi skulle begynne. Vi har behøvd et visst mot, ordene «tenk om...» har ofte surret i bakhodet når beslutninger skulle fattes, forteller de to.

De begynte i det små og gjorde mye av jobben selv med å pusse opp lokale for lokale. Gården måtte fylles med liv. Rideskole, var den første ideen. Andreas dro til Danmark og kjøpte ti ridehester. Etter to år innså de at rideskoledrift ikke var tingen for dem. Nå leies stallen ut til private hesteeiere, mens en stallmester tar seg av foring og stell.

- I dag tar vi avgjørelser vi ikke drømte om tidligere, utfordringene har endret seg, og vi i takt med dem.

Nå er det folk i alle hus. I den gamle mølla er det treningssenter, forlag, helse og fotpleie, atelier for kunstnere og kontorer for selvstendig næringsdrivende. Utfordringen har vært å kombinere gammel bygningsmasse med nåtidens byggtekniske krav, brannkrav og tilrettelegging for de som skal bruke husene. Dessuten var det viktig for Margret og Andreas at det vakre teglsteinsbyggets sjel ble ivaretatt og fremelsket.

- Etter hvert ønsket vi begge å satse alt her, og være mer sammen med barna. Det var da Rotnes Bruk Selskapslokaler ble en realitet. Vi restaurerte grisehuset i to år, og i mai 2004 åpnet vi dørene. Nå er det ikke råner i grisehuset, men Amaroner....og Cotes de Rhõnes, smiler Margret.

Grisehuset er omskapt til en staselig hvitkalket bygning med stor aktivitet: med bryllup, møter, kurs og kulturarrangementer.

- Egentlig er det ingen forvandling, potensialet har alltid ligget der. Gjennom å bruke husene på en ny måte blir de også tatt vare på, sier Margret.

- Vi er opptatt av å ta vare på det gamle, men det skal ikke være en klisjé. Husene skal brukes, og fylles med liv.

Grønn kraft

Virksomheten på Rotnes Bruk er mangfoldig og vitner om stor arbeidskapasitet, klar målsetting og møysommelig innsats. Alt gjort med følelse. Her går en rød trå gjennom alle prosjekter: Estetikk, bevaring, miljø. Folk og dyr skal ha det godt, i vakre omgivelser.

Rotnes Bruk produserer strøm i det gamle kraftverket som ble bygget i Nitelva i 1940. Andreas har restaurert det, og kraftverket leverer i dag strøm til gården, Mølleparken og til ca seksti husstander i Nittedal.

I det tidligere grisehuset dekkes til 96 i Rittmesterens stue. Det stilrene selskapslokalet har de to laget i stand selv. Nede i den tidligere møkkjelleren er det laget en liten vinbodega. I Tveterstuen i det gamle vogn-skjulet, navnet kommer av at stuen er fylt med malerens Kåre Tveters bilder, holdes kurs, foredrag, dikt- og bokaftener.

En mangfoldig bakgrunn kommer godt med i en slik variert hverdag. Margret er utdannet gartner fra Gjen-nestad Gartnerskole, kunstformidler og faglærer i forming fra høgskole. Andreas er skogtekniker og økonom. Begge er praktikere, noe som tydelig kommer fram i små detaljer både i og rundt bygningene.

Estetikk

Hovedbygningen på gården ble opprinnelig bygget av Christian Anker i 1753. Fløybygningen er helt fra 1701. Den gamle vakre panelen lukter godt av tjære når sola tar tak i veggene.

- Vi ser fremdeles ut av gamle ruglete vinduer fra 1700 tallet, og det er trekkfullt her, men det har vi lært oss å leve med. Huset er vakkert, høyt under taket, og med store rom. Hans With fikk i 1979 arkitekturvernprisen for sin restaurering og kjærlighet til dette huset. Den arven ønsker vi å drive videre, forteller Margret.

I havningene i lia ovenfor tunet beiter brune, grå og svarte sauer. Dette er Margrets flokk med gam-melnorsk spælsau. Deres oppgave er å holde kulturbeitene i hevd.

- Vi har valgt å drive enkelt jordbruk på gården. Jorda skal dyrkes, og dyr hører med på tunet, sier Margret. Den tillitsfulle saueflokken lar seg lett lokke av bøtta med kraftfôr. Godord og stell vanker fra matmor.

Egeninnsats er nøkkelen til driften. Selskapene er Margrets hovedansvar, men begge trår til når gjester kommer til gards. De to sønnene klipper gress. Andreas renser rister i kraftverket. Både vår og høst drar elva med seg løv og rusk som må fjernes, flere ganger i døgnet.

- Det hender en lurer på hva en holder på med når en sjangler i ørska ned trappa klokka halv fire om morgenen, smiler Andreas.

- Samtidig finnes ingenting bedre enn å våkne tidlig en søndag morgen, og sette seg med avis og kaffekoppen på stabburstrap-pa.

- Her bor vi, i slike omgivelser, bare tjuefem minutter fra byen. Det er en vanvittig frihetsfølelse å komme hit. Herfra kan du være i skogen på null komma niks. Å våkne opp til slike fantastiske farger, for eksempel. Det gjør noe med sjelen. Det er så vakkert, det er bare å nyte det, sier Margret.

I 2004 ble gården tildelt Norsk Kulturarvs kvalitetsmerke, Olavsrosa.

- Å ta vare på gården og bringe kulturarven videre er blitt en livsoppgave. Det estetiske har en viktig dimensjon i våre liv, den er en drivkraft i seg selv, forteller Margret.

Travelt liv

Bevisstheten rundt idyllen har de med seg i arbeidet, for det er sjelden tid til å sitte ned og skue utover verket. Terrassen utenfor huset bruker de toppen fem ganger i løpet av sommersesongen. Tv ser de sjelden på.

Andreas avslører at det hender han på sine turer ned i kraftverket setter seg ned for å se på turbinen i noen minutter. Der nede har han også gjemt en eske med snus.

- Det er min hemmelige lille stund, ler han.

- Det er de samme tingene som stresser meg som gleder meg. Det er en enorm glede å se at det blir noe av det vi gjør. Men vi får tid til alt vi har lyst til. Vi stenger i hele juli. Da tar vi oss ferie, for-teller Margret.

Gleden over å arbeide sammen, deler de. Felles måltider er viktige på en gård med størrelse og avstander som ikke nødvendigvis tilsier at man treffes i løpet av en ar-beidsøkt.

På Rotnes føler de også nærhet til historien og menneskene som har levd der før dem.

- Vi er så heldige at vi får lov til å låne dette i noen tiår. Vår oppgave er å forvalte det og bringer det videre. Skogen i bakgrunnen og det gamle kulturlandskapet med hus-mannsplassene vitner om at det har vært folk her før. Tidene forandrer seg, men aktiviteten er fremdeles høy. Og samtidig er det viktig å stoppe opp, se og kjenne etter.