Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Den nordiske modellen er ikke til salgs

Erling Kjekstad
Publisert: 27.01.12 19:23

Denne uka har Høyre og Arbeiderpartiet slåss om opphavsretten til «Den norske modellen». Begge vil ha fadderskapet til dette systemets unike kombinasjon av velferdsstat, demokrati, små forskjeller og rettigheter på jobben.

Kampen mellom Ap og Høyre er real nok. Men den må ikke føre til at vi ikke ser skogen for bare trær.

Oppi all kjeklinga må vi huske at den norske (eller helst: den nordiske) modellen jammen er verdt et felles, tverrpolitisk forsvar i disse tider. Utenfor Nordens grenser møter den nemlig nordavind fra veldig mange kanter.

I vår selvgodhet tror vi kanskje at den nordiske modellen er en slags historiens sluttpunkt. At den er resultatet av en utvikling «oppover» mot et stadig mer demokratisk, humant og rettferdig samfunn. Og at alle andre gjerne vil kopiere den.

Men dette er å lure seg sjøl. Den nordiske modellen er tvert imot truet. Symbolet på dens motkrefter er det globale aristokratiet som i disse dager møtes på konferansen til Verdens økonomiske forum (WEF) i Davos. Det er her den globale kapitalismen viser sitt ansikt og demonstrerer sin makt.

Få har beskrevet disse folkene bedre enn den amerikanske samfunnsviteren Samuel Huntington (han med boka «Sivilisasjonenes kamp»). Huntington beskriver «The Davos Man» som en elite som «mangler nasjonal lojalitet og ser nasjonale myndigheter som fortidsminner hvis eneste nyttige funksjon er å tilrettelegge for elitenes globale virkefelt».

Rett skal være rett. Det prekes også selvransakende i Davos. Selveste grunnleggeren av Davos-møtet, Klaus Schwab, mener kapitalismen i sin nåværende form ikke har noen plass i verden rundt oss. «Faren for verden er at det politiske lederskapet er overveldet», sier han.

Også norske kapitalister løfter blikket fra kanapeene og prediker samfunnsansvar. Finansmannen Johan H. Andresen er for eksempel bekymret for de økende lønnsforskjellene. Andre prøver å selge inn den nordiske modellens konkurransekraft.

Men alt dette blir musepip i Davos-orkesteret. Enhver maktanalyse varsler problemer for den nordiske modellen.

Den nordiske modellen er tuftet på en helt spesiell maktbalanse mellom politikere og kapitalister. Men en ting var å hanskes med nasjonale kapitalkrefter i etterkrigstida Norden. Noe helt annet er å balansere ut dagens globale kapitalisme.

De siste tiårene har makta vippet stadig mer i den internasjonale kapitalens favør. Samtidig har kapitalismen forandret seg. Den globale børskapitalismen - for ikke å si rovdyrkapitalismen - dominerer stadig mer.

En gang var det marxister som snakket sånn som dette. Nå høres det fra folk som Kåre Willoch. Pluss internasjonale eksperter som befinner seg milevis unna alt som smaker av sosialisme.

Bak fasaden i Davos finnes drivkreftene som «overvelder» politikere - også i verdens mektigste land. Kapitalkreftene overkjører politikerelitene i kriserammede EU og USA. I vekstland som Kina opptrer de politiske makthaverne som en usynlig hånd for å tilrettelegge veksten på kapitalens premisser.

I de landene som går best økonomisk, altså i Sørøst-Asia, Afrika og Russland, skapes inntrykket av at økonomisk vekst går kjappest der folkestyret ikke stikker kjepper i hjulene. Det er en betenkelig suksessformel, for å si det mildt.

Og det er mer: Den som nå følger valgkampen i USA, hører stadig kommentatorers betingelser for å gi en kandidat vinnersjanser: At vedkommende er «vel financed». Uten penger fra næringslivet kommer ingen noen vei i USAs politikk.

Resultatet ser vi: Selv etter at finanskrisa avslørte kapitalismen på sitt mest kyniske, kortsiktige og grådige, ble storparten av bankene og storkonsernene berget inn på tørt land av Obama-administrasjonen. Mens folk mister jobb, hus, inntekt og trygder.

Også i EU pågår redningsaksjoner på kapitalens premisser. Teknokratregimer settes inn for å redde økonomiene i Hellas og Italia. Folket må ta støyen for systemets feil. Men, som vår utenriksminister Jonas Gahr Støre gjerne sier det: Det var nok feil av grekerne å låne over evne. Hva så med bankene og finansinstitusjonene som lånte ut penger med åpne øyne? Har ikke også de et ansvar?

Realiteten er at kapitalistene drev sitt spill i sikker forvisning om at politikerne ville berge dem dersom det gikk galt. Sånn er det jo. Når kapitalen dummer seg ut, da roper den etter politikerne og deres redningsplanker.

Nå er krisa blitt så dyp at det ropes på politikerne også i Davos. Politikerne må styre. Men de må styre på kapitalens premisser. I Davos drømmer flertallet om styring av den typen vi finner i EUs fire friheter og i strømmen av direktiver fra Brussel, inkludert det politisk glovarme vikardirektivet.

Eller om styring av den typen som USAs konservativt dominerte høyesterett nylig åpnet for, da de fjernet restriksjoner for finansiering og lobbyisme. Den dommen fikk ærverdige New York Times til å konstatere at høyesterett «frivillig har overlevert et nytt våpen til lobbyindustrien.

Det er i denne verdenen vår nordisk modell er blitt en utsatt øy i et opprørt hav. Og et prosjekt det er verdt å gå i forsvar for.

Erling Kjekstad er kommentator i Nationen.