Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Venstres kupp er vanskelig å forstå

Venstre styrter jordbruksforhandlingene ut i usikkerhet. Partiets argumentasjon for å gjøre det er i beste fall villedende.

Talsmann for brudd: Det er ikke Venstres mann i forhandlingene som argumenterer for partiets brudd med de øvrige oppsosisjonspartiene, men kommunalpolitiker André N. Skjelstad. Hva har skjedd i kulissene i Venstre? Foto: Berit Roald/NTB scanpix

Venstre forhandlet fram til torsdag med de øvrige opposisjonspolitikerne om et nytt og forsterket jordbruksoppgjør for bøndene. Da hadde en samlet opposisjon forkastet statens tilbud om en ramme på 410 millioner.

Det som lå på bordet da Venstre – på overtid - trakk seg fra forhandlingene, var en ramme som ville innfri bøndenes hovedkrav om minst like høy kronemessig inntektsutvikling som andre grupper. For å oppnå dette nivået, kreves det en ramme på 790 millioner kroner.

Senterpartiet har etter at opposisjonens forhandlinger brøt sammen, bekreftet at partiet var villig til å senke seg ned til 770 millioner kroner.

Alle de øvrige opposisjonspartiene har lagt til grunn at premisset for årets oppgjør måtte være minst lik kronemessig inntektsutvikling. De argumenterer med at det bare er på denne måten Stortingets nye inntektsmål – å redusere inntektsgapet mellom bøndene og andre grupper - gir mening.

Inntil torsdag trodde alle at også Venstre la denne definisjonen av redusert inntektsgap til grunn. Det gjør partiet ikke. Venstre valgte å bryte med KrF, Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV, og varsler et eget forslag med en inntektsramme på 625 millioner kroner.

Dette er mer enn regjeringens tilbud, men mindre enn de øvrige opposisjonspartienes modell. Venstres «mellomtilbud» vil etter alt å dømme bli vedtatt, med regjeringspartienes såkalte subsidiære støtte.

Dermed er det på det rene at inntektsgapet mellom bøndene og andre grupper vil bli større i kroner og øre med Venstres forslag. Forslaget har også andre ulemper som jeg vil komme tilbake til senere.

Venstres brudd kom som en stor overraskelse på de øvrige opposisjonspartiene. I ettertid har Venstre lagt fram en lang argumentasjonsrekke for å begrunne bruddet. Når de øvrige opposisjonspolitikerne som var involvert i forhandlingene er så overrasket, tyder det på at disse argumentene ikke var på bordet da drøftingene pågikk i Stortingets næringskomité.

Det er i så fall en bemerkelsesverdig framgangsmåte. Det naturlige i alle forhandlinger må være å fremme sine innvendinger underveis, i en dialog med sine forhandlingspartnere. Når alle disse argumentene mot de øvrige partienes opplegg kommer opp først etter at bruddet var et faktum, framstår de aller mest som påskudd for å forlate forhandlingsbordet.

Fra Venstres side var det Pål Farstad som deltok i forhandlingene. Når bruddet ser ut til å ha slått ned som en bombe på de øvrige opposisjonspolitikerne, kan han neppe ha framført Venstres mange angivelige ankepunkt mot den så å si ferdigforhandlede jordbrukspakken på 770-790 millioner kroner.

Pål Farstad har heller ikke deltatt i debatten etter bruddet. Det er det André N. Skjelstad som har gjort, sammen med Venstre-leder Trine Skei Grande. Skjelstad sitter i kommunalkomiteen, og har ikke deltatt i jordbruksforhandlingene med de øvrige opposisjonspartiene. Når det likevel er Skjelstad som er talsperson for bruddet, samt avsender av et internt notat om fallerte jordbruksforhandlingene til Venstres organisasjon, tyder det på at initiativet om å bryte forhandlingene slett ikke kom fra Farstad, men fra et helt annet hold.

Det tyder på at Farstad enten ikke har stilt med et fullstendig mandat i forhandlingene eller at han ikke har tilstrekkelig autoritet i Venstres stortingsgruppe. Eventuelt en kombinasjon av begge deler.

Hva er det så Skjelstad skriver i det interne Venstre-notatet, som skal forsvare partiets brudd med de øvrige partiene?

Her er et utdrag: «Venstre har både som mål at bøndene skal få et godt oppgjør som minst er på nivå med inntektsutviklingen til alle andre, men samtidig sikrer en innretning som ikke medfører økte priser, fare for overproduksjon og en betydelig endring av innretning av landbrukspolitikken med en forskyvning av melkeproduksjon fra distriktene til sentrale strøk på Østlandet. Dette var den politikken Arbeiderpartiet og Senterpartiet ville at Venstre skulle støtte, og grunnen til at samtalene ikke førte fram.»

Venstre mener at de øvrige partienes opplegg vil føre til a) økte priser til forbruker, og b) sentralisering av melkeproduksjonen. Stemmer det? Her er det på plass med en faktasjekk.

Om økte priser: Etter det Nationen har brakt på bane, var det lagt opp til et økt prisuttak på 50 millioner kroner i forhandlingene mellom opposisjonspartiene. Deler en 50 millioner kroner på fem millioner nordmenn, utgjør prisøkningen 10 kroner per nordmann per år. Dessuten, ifølge Senterpartiet (NRKs Dagsnytt 18) var det nettopp Venstre som i forhandlingene ivret for å sette opp melkeprisen for å redusere behovet for budsjettstøtte. Konklusjon: Påstanden om at Venstre ikke kunne støtte de øvrige partiene på grunn av økte forbrukerpriser rimer dårlig med både den faktiske priseffekten og med Venstres egen argumentasjon i forhandlingene.

Om sentralisering av melkeproduksjonen: Venstre hevder at Ap og Sps modell ville forskyve melkeproduksjonen fra distriktene til sentrale strøk på Østlandet. Det er dette argumentet som synes å overraske de øvrige opposisjonspartiene mest. Et hovedanliggende for opposisjonens arbeid med jordbruksoppgjøret var å styrke små og mellomstore melkebruk i distriktene. De beregningene Nationen har fått innsyn i fra forhandlingene på Stortinget, viser at inntektsutviklingen ville blitt høyest på Vestlandet, og lavest på Østlandet, i Trøndelag og på Jæren. Mindre bruk ville fått mer enn større bruk. Konklusjon: Det er vanskelig å se at Venstre kan begrunne påstanden.

Om fare for overproduksjon: Venstre begrunner ikke påstanden nærmere, men når det gjelder melkeproduksjonen er det i alle fall ingen slik risiko. Her har man et kvotesystem som tilpasser produksjon etter etterspørselen. Konklusjon: Påstanden må begrunnes nærmere om den skal ha noen gyldighet.

"Når Venstre bare forteller halve historien, blir ikke argumentet mer enn en halvsannhet."

Annonse

I notatet fra Skjelstad til partiorganisasjonen listes det opp flere argumenter som skal underbygge Venstres forhandlingsbrudd. Mange av disse argumentene finner vi igjen i både kommentarfelt i sosiale media og i presseoppslag med lokale Venstre-folk. En faktaopplysning som går igjen mange steder, er at Venstres forslag om en ramme på 625 millioner kroner vil gi et bedre oppgjør enn tre av de fire siste oppgjørene med Senterpartiet i regjering.

Dette må karakteriseres som et «alternativ fakta». Påstanden kan muligens forsvares dersom en ser isolert på budsjettoverføringene til landbruket. Den totale ramma for jordbruksoppgjøret, altså inkludert prisøkninger, var betydelig større i alle de fire siste rødgrønne årene enn det som ligger i Venstres forslag. Alle som følger med på jordbrukspolitikk vet at jordbrukets inntektsoppgjør består av både budsjettmidler og prisjusteringer. Når Venstre bare forteller halve historien, blir ikke argumentet mer enn en halvsannhet.

I tillegg til dette notatet har Venstre-leder Trine Skei Grande framført ytterligere argumenter for Venstres brudd, blant annet i debatt med Senterpartiets parlamentariske leder Marit Arnstad i Dagsnytt 18. Der hevdet Grande at hensynet til forhandlingsinstituttet var en sentral del av Venstres vurdering. Påstanden er at dersom Stortinget til stadighet overprøver staten etter brudd i jordbruksforhandlingene, vil det svekke selve ordningen med jordbruksforhandlinger.

Dette er ikke en ny diskusjon. De øvrige partiene, KrF, Sp, Ap og SV, er også opptatt av å hegne om forhandlingsinstituttet. Disse partiene har imidlertid kommet til enighet om at kan være forsvarlig å fravike hovedregelen om at Stortinget holder fingrene av fatet. Denne gang fordi disse partiene mener regjeringens tilbud til bøndene bryter hovedprinsippene for Stortingets føringer for jordbrukspolitikken. Poenget er at dersom statens tilbud ikke er i tråd med Stortingets premisser for jordbruksoppgjøret – i dette tilfellet inntektsmålet – må Stortinget kunne korrigere oppgjøret uten at det belaster forhandlingsinstituttet.

Trine Skei Grandes påstand i Dagsnytt 18 gir uansett liten mening, all den tid Venstre deltok i forhandlingene med den øvrige opposisjonen helt fram til torsdag. Hadde denne innvendingen vært reell, burde Venstre klargjort det på et langt tidligere tidspunkt. Dessuten, Venstre fremmer jo selv et forslag som ligger høyere enn statens opprinnelige tilbud til bøndene.

En annen påstand fra Grande i Dagsnytt 18 fortjener oppmerksomhet. Hun hevdet at det ikke er noe i Stortingets ferske jordbruksmelding som tilsier at målsettingen om å redusere inntektsgapet mellom bønder og andre grupper skal regnes i kroner og øre. Med andre ord mener Grande formodentlig at målsetningen kan oppfylles med en prosentvis høyere inntektsutvikling.

Det er for så vidt et legitimt standpunkt fra Venstre-lederens side. Men igjen er det merkelig at Venstre ikke har klargjort dette på et tidligere standpunkt. Når hun i tillegg framstiller det som at Senterpartiet, KrF og Ap har «snudd», og først i ettertid lagt til grunn at inntektsgapet skal tettes med kroner og ikke prosenter, minner det mest om en avledningsmanøver.

Allerede da jordbruksmeldingen ble behandlet i Stortinget i slutten av april bekreftet KrF, Sp og SV sin tolkning av inntektsmålet. Det handlet om kroner og ikke prosenter. Etter bruddet i jordbruksforhandlingene sluttet også Arbeiderpartiet seg til denne tolkningen.

Du skal være både blind og hørselshemmet om du ikke for lengst har fått med deg at alle de andre opposisjonspartiene har lagt minst lik kronemessig inntektsutvikling til grunn for arbeidet med et forbedret jordbruksoppgjør i Stortinget. Venstre kunne ikke ha vært i tvil om grunnlaget for forhandlingene i næringskomiteen.

Venstres brudd er et faktum. Sett fra jordbrukets side er det sterkt beklagelig. Ikke bare fordi det reduserer den økonomiske rammen med 150-170 millioner kroner. I tillegg blir jordbrukspolitikken kastet ut i stor usikkerhet.

Etter alt å dømme innebærer Venstres forslag at bondeorganisasjonene og staten må sluttføre forhandlingene med en gitt ramme 625 millioner kroner, og med enkelte føringer for innretningen. Det betyr at det endelige jordbruksoppgjøret ikke vil være klart før Stortinget tar sommerferie.

Dette skiller seg fra den øvrige opposisjonens plan for jordbruksoppgjøret. Disse partiene la opp til å sluttføre oppgjøret med endelige vedtak i Stortinget fredag 16. juni, der alle endringer var ført ned til de enkelte budsjettposter.

Med andre ord, det ser ikke ut til at vi har noe gyldig jordbruksoppgjør klart før ferien. Det kan få flere uheldige konsekvenser. Hva med de planlagte prisøkningene fra 1. juli, som utgjør en viktig del av jordbruksoppgjøret? Må de utsettes?

Dessuten, i mellomtiden får vi en valgkamp, et valg og et nytt Storting. Å ha et uforløst jordbruksoppgjør liggende inviterer til politisk spill. Hva dette kan føre til er det vanskelig å ha en klar formening om. Det som er sikkert, er at Venstres brudd øker usikkerheten. Dette kan bli et jordbrukspolitisk kaos.

Et annet spørsmål er hvordan Venstre mener bondeorganisasjonene kan føre reelle forhandlinger på dette grunnlaget. Med en gitt ramme på 625 millioner kroner, og noen løse føringer for innretning, blir bøndene sittende som gisler. Det er liten grunn til å anta at staten vil stille med stor forhandlingsvilje etter at bøndene gikk til brudd 16. mai.

Alt dette er forårsaket av Venstres brudd med de andre opposisjonspartiene. Begrunnelsene for bruddet er lite overbevisende.

Neste artikkel

Venstres største givere glade for regjeringsforhandlinger