Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Prøysen, Bellman og Myhre

Lars Martin Myhre snakker om Prøysen og Bellman som om de når som helst kan komme inn døra, slå snøen av lua og ta et glass øl.

Lars Martin Myhre: Visekunstneren som sjelden kommer på kafé alene. Han har med seg både Alf Prøysen og Carl Michael Bellman. Ingen av dem har pekefingre. Foto: Siri Juel Rasmussen

Komponist og musiker Lars Martin Myhre er tildelt Alf Prøysens ærespris. Den deles ikke ut hvert år, men på «æres den som æres ekstra bør»-basis. Alf Prøysens ærespris har tidligere gått til Otto Nielsen, Erik Bye, Odd Børretzen, Ole Paus, Nora Brockstedt, Alf Cranner, Jørn Simen Øverli og Øystein Sunde, blant noen andre.

Lars Martin Myhre

Komponist, gitarist, pianist, vokalist og produsent. Født i Tønsberg i 1956.

Lars Martin Myhre samarbeidet i mange år med Odd Børretzen.

Myhre har gjennom 40 år gitt ut titalls album, deltatt på og produsert album for andre artister. Han har komponert filmmusikk, musikaler og teatermusikk.

Myhre har vært innom en rekke musikksjangere i tillegg til visesjangeren, som jazz og klassisk musikk.

I begrunnelsen for å gi Prøysen-æresprisen til Myhre, skriver juryen: «Vi håper du fortsetter å bre om deg med din eksepsjonelle finesse, kunstneriske finurlighet, beundringsverdige musikalitet, ærlige nerve, smittende engasjement, samlende lagånd og utrettelige tro på visemusikksjangerens dype kraft i mange, mange, mange år til!» Prisen ble utdelt under den årlige «Prøysen tel by’n»-konserten i Kulturkirken Jakob i Oslo. –Jeg hørte begrunnelsen ble lest opp og tenkte «sku’ ønske det fine der ble sagt om meg, gitt», humrer Myhre.

Gjester ved bordet

Jeg utbringer en gratulerende skål for prisvinneren, og før glassene når bordplata igjen – har vi både Alf Prøysens «hu Lisa», Carl Michael Bellmans «Fader Bergström» og Myhres egen sjarmerende slask, «Frivoll», med oss rundt bordet. Det vil si, vi venter på Frivoll, han kommer alltid litt senere. Men dikter Fred er på plass ved hjørnebordet, han som har utgitt diktsamlingen «20 dikt» som fikk en fantastisk anmeldelse av Freds forlegger – som også er hans svoger.

Vi sitter på kafé «Asylet» på Grønland i Oslo. Bygningen er i laftet tømmer og bindingsverk med pusset fasade, fra den tida da Christian VI overtok som konge av Danmark-Norge og Sveriges «nasjonalskald» Carl Michael Bellman ble født i Stockholm, altså rundt 1730-40.

Det slår meg at Lars Martin Myhre glir usedvanlig godt inn i de gamle, tidløse omgivelsene. Han har noe tidløst ved seg. Finnes det en slags felles sjelehistorie som gjenspeiles i visetradisjonen Myhre er bærer av? Han snakker om Prøysen og Bellman som om de når som helst kan komme inn døra, slå snøen av lua og ta et glass øl. Myhre snakker så bordene innenfor de 287 år gamle veggene fylles: Der har vi Bellmans figur Fredman, han synger ved Fader Bergströms bord: Vi ska dansa och vi ska svinga, i ditt glada hus. Lät oss ge våra små Mamseller, Vin och Sviskon och Carameller.. Under svalgangen ute i båkgården rasper og river det i ei sag, kan Myhre fortelle. Det er Prøysens Matja Brattsveen som sager ved så kappen spruter: Nå sitt’n Jens ved bordet og tenkjer alt’n kænn, ja sker’n tenkje tanker så trengs det stor forstand, med den som står og riv og slit så kappen hopper hit og dit, treng bære lite grann, ja je er så dum som ei kjærring kan vara surr-surr surr-surr..

–Jeg har to store helter, sier Lars Martin Myhre, det er Prøysen og Bellman. De har det til felles at de mangler pekefingre.

Mangler pekefingre

Mangler pekefingre? –Ja, de utmerker seg ved fravær av moralisme. Ta for eksempel Prøysens visetekst «Den skyldige»: Hu Lisa hadde så streng en fader, hæin tukte dotter si med hogg og slag. Og jinta bælja og vrei seg unda, og lurte far sin hår skapte dag. –Hu Lisa satte jo stigen opp til vinduet sitt, sånn at «dotterfrier’n med kvinnfolkrykte som bronsteikt flesk» kunne komme inn. Stigen holdt ikke, frier’n datt ned med et brak og vekte den strenge faderen – som jaget Lisa på dør og den livredde frier’n over stokk og stein, han hadde «ville auer og sputte blod».

–Så kommer poenget. Myhre siterer ivrig fra Prøysen-visa: O, unge mann, du som vil forføre, din skyld beskrives ei kan i ord! Men største skylda, det har nå snekker’n, som laga stæga tå røtne bord!

–Det er snekkeren som klandres – for dårlig håndtverk, kan jo ikke lage stige av råtten plank, kan du skjønne! Prøysen var det motsatte av moralist, og sånn må det også være, insisterer Lars Martin Myhre. –Odd Børretzen sa det så treffende: «Fravær av moralisme, er nærvær av sivilisasjon».

Myhre er nok aller mest kjent for nettopp sitt mangeårige samarbeid med Odd Børretzen. De to sto blant annet for tidenes norske slager «Noen ganger er det all right». Myhre komponerte musikken som bar Børretzens tekster fram, og akkompagnerte Børretzen med sitt gitarspill, som er kjent for å være godt. Lars Martin Myhres komponist/musiker-cv er imponerende og lengre enn vi kan gjengi her. Han har blant annet samarbeidet med dikteren Arild Nyquist, og tolket Jens Bjørneboes tekster. De senere åra har han samarbeidet med tekstforfatter Ingvar Hovland, om for eksempel forestillingen «Kårner kafé», der mang ei god vise har sitt utspring. Det er på Kårner kafé vi møter nevnte Frivoll, dikter Fred og andre litt slitne, men fargerike figurer. Stamgjester i en brun pub fra vår tid, som har mye til felles med folk vi møter i Bellmans «Fredmans epistler».

Vår tids epistler: Kårner kafé

Odd Børretzen sa det så treffende: ‘Fravær av moralisme, er nærvær av sivilisasjon’.

Annonse

Dersom noen skulle støte på nevnte dikter Fred, han ved hjørnebordet med «20 dikt», så kan det være greit å vite at han insisterer på at navnet hans uttales som i «fred på jord». Erna husker slikt.

– Erna, som slett ikke har noe med en herværende statsminister å gjøre, driver Kårner kafé, forklarer Myhre. –Hun kjenner godt til skjenkereglene, men det er ikke alltid hun benytter seg av dem. Hun bruker sitt gode skjønn, og kan for eksempel si: «Du, den stallen for litt over 2000 år siden – det er jo ikke sikkert at den var godkjent som overnattingssted, eller som fødestue?».

Og så hender det at en og annen sliten gjest ikke kommer seg hjem ved stengetid, eller kanskje ikke har noe hjem å komme hjem til den natta heller – da gjør Erna helt andre ting enn å vifte med pekefingeren. –Da koker Erna kaffe! slår Lars Martin Myhre kontant fast.

Det vet vi som har hørst siste verset av visa «Stengetid»: Så Erna koker kaffe, og skjenker godt og vel, og klarer jaggu skaffe, ei flaske fin Martell. Å, Gud, stig ned i gården! Hvor kveldens siste gjest, Får bli til det er morgen, Velsign en sådan fest.

Det verste

Tilbake til denne pekfingeren: Hva er forskjellen på moral og moralisme? –Viktig. Alt for mange blander det sammen. Moral er det settet av etiske regler en sjøl går etter. Moral er nødvendig. Det verste jeg veit, for eksempel, er folk som gjør andre redde. Ufyselige maktmisbrukere! Det gjelder alle fra ledere i arbeidslivet som misbruker makt over ansatte og gjør dem redde, – til terrorister. Når frykten rår, mister en seg sjøl og sin identitet, sier Myhre.

Og moralisme? – Det er å lage regler for hvordan andre skal leve livet sitt. At en tjukkas eller en røyker liksom ikke skal ha de samme rettigheter som andre fordi de har «skylda sjøl», er ren moralisme. Det sunneste en kan ha, er jo flaks! Spør legene. Det er vel ingen som mener at Grete Waitz hadde «skylda sjøl» da hun døde av kreft? Nå snakker Myhre fort. Kanskje litt irritert? Så heter også Lars Martin Myhre og Ingvar Hovlands siste plate «Hans Majestet tilfeldighet»: For han er der når du tror du har full kontroll. Med sitt styre og stell, har han alt i sin vold. Når du ser deg tilbake, så husk hva han het: Hans Majestet Tilfeldighet.

–Og så et eksempel på hverdagsmoralisme: I konsertsalen sitter det 600 mennesker. 300 av dem har samme type mobiltelefon med den samme ringelyden. Én telefon ringer under konserten, og 300 griper seg til lomma. 299 er lettet, fordi de enten har husket å slå av, eller ikke ble oppringt. Men så blir de samme 299 forbannet på den stakkars ene som brukte 17 sekunder på å slå av telefonen. Det er hverdagsmoralismen sin, det, ler Myhre. –Nå kommer forresten sikkert Frivoll snart. Den sjarmerende slasken vet han er sjarmerende, og liker å gjøre entré, forklarer Myhre, og vi er tilbake hos Myhres, Bellmans og Prøysens figurer.

På vei hjem, tar jeg meg i å se etter hu Lisa i Grønlandsleiret, for Prøysen skrev: Men Lisas fader gikk helt til grunne, og angret aldri sitt hårde sinn. Og inni bygatom går a Lisa, og følgje strømdrag og vær og vind.

Neste artikkel

Støre slår seg selv under beltestedet