Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

«Himmel og dype avgrunner»

Da Dag Tore ble født, sa spesialistene at årsaken til autisme var «kalde intellektuelle mødre». Teorien holdt seg i mange år. En avgrunn av uvett, rett bak oss.

Språket bortenfor språket: 90 år gammel kommer Tordis Ørjasæter med ny bok. Det har vært den vanskeligste boka å skrive. Det kan være Ørjasæters viktigste bok. Hun skriver om å mangle språk, slik utvider hun leserens verden. Foto: Cornelius Poppe/NTB scanpix

Tordis Ørjasæter

Forfatteren har skrevet en rekke bøker. Gjennombruddet var «Boka om Dag Tore» i 1976.

Mest kjent er kanskje biografien om Sigrid Undset, «Menneskenes hjerter» fra 1993, som vant Brageprisen.

Sammen med ektefellen Jo Ørjasæter, mangeårig medarbeider i Nationen, har hun skrevet om Nini Roll Anker. I 2015 kom «I hodet på en gammel dame».

Tordis Ørjasæter (90) har skrevet en ny bok. Den heter «Kjærligheten har sitt eget språk». Boka ser liten ut, 150 sider i lommeformat, nesten. Formatet bedrar. Ørjasæters stillferdige og fortettede fortelling tar oss til himmels – og til avgrunner. Den tar oss innerst i vårt eget liv, til samfunnets uvett og tvang, og til kjærligheten. Så stor er den lille boka. På terskelen møter vi forfatterens sønn, Dag Tore.

I himmelen

Dag Tores far døde for over ti år siden. Tordis Ørjasæter skriver til sin 62-årige sønn: «Når du er her og som vanlig hjelper til med å dekke bordet, hender det fremdeles at du dekker til tre, til far og til deg og meg, inntil jeg sier: Men hvor er far? Og du svarer som du har lært: «– Far er i himmelen». Mange av oss gjør som Dag Tore. Etter 14 år, tar jeg fortsatt opp telefonen for å ringe far, før jeg tenker noe i retning av «far er i himmelen».

Tordis Ørjasæter fortsetter: «Hva forstår du av himmelen – og at far er der? Og hva forstår jeg? Der er vi felles, Dag Tore – du med dine få ord – og jeg med mine mange».

• Les også: Vil at språket vårt brukes mer og riktig

Ja, hva forstår vi av døden – annet enn at vi bærer en dyp tone av sorg og savn? Ørjasæter går til kjernen av våre liv og viser hva som binder oss sammen: Hva som veier tyngst for oss alle – uavhengig av språk.

Lydhørhet

For Dag Tore mangler språk, etter våre begrep. En annen måte å se det på, er at mange av oss mangler lydhørhet. Vi mangler kunnskap og begreper om språket bortenfor språket. «For vi har alle et språk, kanskje annerledes, gjennom kropp, bevegelser, mimikk, i de døves tegnspråkverden er det jeg som er språkløse, utenfor og forstår ikke», skriver Ørjasæter.

Blant de ganske få ordene Dag Tore bruker, er også ordet «festmåltid». Vi har forståelse for både «far i himmelen» og «festmåltid». Forfatteren får oss til å ane språket bortenfor språket. Hun utvider vår verden gjennom sin særegne visdom.

Som Ørjasæter selv skriver: Foreldre til mentalt handikappede barn sitter inne med en egen kunnskap «om andre verdier enn dem som åpenbarer seg i et konkurransesamfunn.»

Avgrunner

«Ørjasæter får oss til å ane språket bortenfor språket. Med sin visdom utvider hun vår verden.»

Annonse

Tordis Ørjasæter setter opp et bakspeil til historien. Vi ser til 1949, da helsedirektør Karl Evang, brukte begrepet «biologiske minusvarianter» om åndssvake, blinde, døve, vanføre og epileptikere.

• Les kronikk: Kultur påvirker valg av bosted

Vi ser til 1955, da Dag Tore ble født. Da mente spesialistene at årsaken til autisme, var «kalde intellektuelle mødre». En teori Tordis Ørjasæter også fikk innprentet under sine studier. Konsekvensene av denne kollektive villfarelsen, kan vi bare ane. For ikke å snakke om hva denne teorien påførte Tordis Ørjasæter av smerte. Hun dveler ikke der. Villfarelsen varte lenge. Ørjasæter viser til hva nobelprisvinner May Britt Moser skrev i 2016: «Som psykologistudent på 80-tallet fikk jeg lære at årsaken til autisme hos barn var en følelseskald mor».

Slik tar Ørjasæter oss til avgrunner av samfunnets uvett, på 80-tallet, rett bak oss.

I dag vet vi bedre. «Vi vet at autisme skyldes en utviklingsrelatert endring i hjernen hvor et mangfold av faktorer er inne i bildet», skriver Ørjasæter.

Pommer

En høstdag da Dag Tore var seks år, får familien besøk av en adferdsterapeut. «Pommer», sier Dag Tore, to ganger. Mor henter plommefatet. «Nei, du skal ikke gi ham før han sier plommer» sa adferdsterapeuten, «Han må lære å si det riktig om det tar aldri så lang tid.» Belønning og straff er mantra for slike terapeuter. Hva om Dag Tore aldri ville lære å si «l»?

For en gangs skyld unner Tordis Ørjasæter seg et utropstegn: «Dag Tore kunne bare ta alle de plommer han ville for resten av livet, selv om han ikke fikk til denne «l»-en!»

Neste artikkel

Stormen roer seg