Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kvinnestrid om «uekte» barn

En kvinnelig utenriksminister i 2017 skaper ikke norgeshistorie. Det er det helt andre kvinner som har gjort.

Fattige unger: Skulle «uekte» barn ha rettigheter? Derom kjempet kvinne mot kvinne. Fra de kommunale nødsboligene, Arctanderbrakkene, i Stavangergaten i Kristiania, 1911.Foto: Fra boka «Norske kvinners liv og kamp. 1850 – 2000»

Er en kvinnelig utenriksminister «viktig for historieskrivingen for Norge som nasjon», slik statsminister Erna Solberg hevder? Har «Norge som likestillingsnasjon» tatt et skritt fram kanskje? Eller mener Solberg at hennes regjering fremmer norske kvinners interesser?

Utnevnelsen av Ine Eriksen Søreide (H) betyr intet fra eller til når det gjelder rettferdighet mellom kjønnene. Dessuten: «norske kvinners interesser» finnes knapt. Det finnes ingen «norske kvinner», det vil si – ikke som gruppe. Det finnes ingen felles, enhetlig «kvinnebevegelse». Det har det heller aldri gjort her på bjerget, selv om det til tider kan høres slik ut.

Mange av oss vil også ha oss frabedt å komme inn under et vått teppe av «kvinnefellesskap» – som tildekker forskjeller og interessemotsetninger.

Den nye boka om norsk kvinnehistorie, «Norske kvinners liv og kamp. 1850 – 2000», er i så måte forfriskende. Forfatter Bodil Christine Erichsen ikke er redd for å ta fram nettopp interessemotsetningene og forskjellene.

Ny bok om kvinnehistorie

«Norske kvinners liv og kamp. 1850 – 2000», heter historiker og forfatter Bodil Christine Erichsens nye bok om norsk kvinnehistorie.

Om vi blir med Erichsen tilbake til pionertida på slutten av 1800-tallet, hva sto «norske kvinner» sammen om da? Kravet om stemmerett på lik linje med menn? Kravet om likelønn? Forbudet mot nattarbeid for kvinner? Synet på sex og ekteskap? La oss ta det siste først, og starte med dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson.

Bjørnson og andre snerper

Samme dag som Bjørnstjerne forlovet seg med sin Karoline i Bergen, ble han far til en sønn i Trondheim. Sønnens mor var ei «hotelljente». Det var jo slik at borgerskapets jenter skulle være uberørte, og mennene «modne». Dermed tydde menn som Bjørnson til tjenestejenter, eller prostituerte. Bjørnsons «uekte» sønn døde tidlig. Dikteren fikk samvittighet og seksualmoral, og skrev i 1883 teaterstykket «En hanske».

Hovedpersonen Svava kyler en hanske i ansiktet på sin forlovede, fordi han holdt sin seksuelle fortid skjult for henne. Dramaet ble oppfattet som et angrep på menns dobbeltmoral og skapte voldsom debatt, og begrepet «hanskemoral»: Avholdenhet for begge kjønn før ekteskapet.

Erichsen viser til seksualmoral-debatten og at kvinnesakskvinner flest nok støttet «hanskemoralen». De ble kalt «hanskedamer». Men likestillingspionerene var ikke helt enige seg imellom. Pionerene, kvinnesakskvinnene, var «borgerlige, velstående middelklassekvinner som representerte fornying og modernisering av det bestående samfunn», skriver Erichsen i boka. Det var de sosialliberale kvinnene som ledet an. Arbeiderkvinnene arbeidet jo halve døgnet, og vel så det.

Anna talte hanskedamene imot

Ragna Nielsen ledet Kvinnesaksforeningen. Hun frontet hanskelinjen: Nei til sex før ekteskapet! Det ble en krevende debatt om delikate temaer, og lederstrid. Hun måtte gå av som leder i januar 1888.

Anna Bugge overtok. Det må ha vært dramatisk. Slik mange så det, var Anna Bugge praktisk talt bohem, som var et stigmatiserende skjellsord i brede kretser. Anført av Hans Jæger, ville bohemene løsne på seksualmoralen generelt – for å frigjøre kvinner og menn og gjøre prostitusjonen overflødig. Anna Bugge innledet et forhold til den radikale svenske sosialøkonomen Knut Wicksell. Hun flyttet endog sammen med ham uten å være gift. De to sto for Sveriges første offisielle samboerskap, formalisert ved en gjensidig kontrakt som fastslo full likestilling mellom partene.

Året før, i 1887, gjestet Wicksell Kristiania med et foredrag der han anbefalte bruk av prevensjon som middel mot prostitusjon, overbefolkning og fattigdom. Prevensjon var fyord blant de fleste kvinnesakskvinner helt fram mot 1930. Det bunnet antakelig i hanskemoralen, at prevensjon var forbundet med frivolitet og utenomekteskapelige forbindelser. Dessuten bekymret mange kvinner «seg for hvordan de skulle avvise ektemannens tilnærmelser uten å vise til svangerskap», skriver Bodil Erichsen.

Hanskemoralister og andre snerper vant fram. I 1891 ble opplysning om svangerskapsforebyggende midler forbudt. Dét gikk mest ut over arbeiderkvinnene. Det ble ikke færre uønskede svangerskap av denne moralismen. Det ble flere framprovoserte og livsfarlige svangerskapsavbrudd.

Bohemer og «uekte» barn

Katti Anker Møller ble også kalt bohem. Hun var godseierfrue og glødende opptatt av å hjelpe enslige mødre som kom i uløkka, og ikke minst barna. Hun var pådriver for å lovfeste «uekte» barns rettigheter. Kvinnesaksforeningen ville ikke ta stilling til lovforslaget. Mange oppfattet forslaget som en trussel mot familien og en legitimering av utenomekteskapelige forhold. At «lausunger» skulle bære en familiefars etternavn, skremte mange gifte kvinner.

Artikkelen fortsetter under bildet:

Kvinnesakskvinner: Karen Grude Koht, Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog, Betzy Kjeldsberg og godseierfrue Katti Anker Anker Møller, «bohemen». Foto: Fra boka «Norske kvinners liv og kamp. 1850 – 2000»

Samme dag som Bjørnstjerne forlovet seg med sin Karoline i Bergen, ble han far til en sønn i Trondheim.

Annonse

I februar samlet «Hjemmenes Vel», en tidlig husmorforening, inn 3000 underskrifter fra kvinner som protesterte mot å innføre økonomisk ansvar for fedre av «uekte» barn, arverett og retten til fars navn. Motsetningen mellom Katti Anker Møller og husmødrenes fortropp viser hvor forskjellige norske kvinners interesser kunne være – og er.

Arbeiderkvinnene på sin side støttet godseierfruens utrettelige arbeid. De vektla fattigdomsproblemene for enslige mødre og hensynet til de uskyldige, «uekte», barna.

I 1915 nådde Katti Anker Møller målet, med god hjelp av sin svoger, Johan Castberg. Barnelovene ble vedtatt mot Høyres og deler av Venstres stemmer. Lovene likestilte barn født i – og utenfor ekteskap.

Så skulle en tro at kravet om likelønn samlet norske kvinner fra alle leire. Nei da.

Kvinnene tjente normalt en halv mannslønn. «Arbeiderkvinnene antok nok med rette at lave lønninger sikret dem arbeid», skriver Erichsen. Derfor sto middelklassens kvinnesakskvinner alene om å kreve likelønn. Arbeiderkvinnene var redde for å miste jobben, og at ektefellene risikerte lavere lønn.

Nattarbeid og bryster i veien

Fra 1894 fikk kvinner eksamensrett ved universitetene. Til tross for at skolepolitikeren og Høyre-mannen Edvard Hambro mente at kvinnene var «åndelig svakere» enn menn. Utdanning kostet, og var avhengig av fars økonomi. Med kvinners eksamensrett fulgte naturlig nok kravet om arbeid på linje med menn.

«Krav om retten til arbeid må ha fortonet seg temmelig absurd for arbeiderklassens kvinner», skriver Bodil Erichsen. Arbeiderkvinnene jobbet som hushjelper, selgersker, syersker, vaskekoner, og etter hvert jobbet flere og flere i industrien. I fabrikkene var arbeidsdagene lange, 10 til 14 timer, i skitne, støyfulle og til dels farlige omgivelser. Slik som ved fyrstikkfabrikkene ved Bryn og Grønvold rett utenfor Kristiania. I oktober 1889 fikk kvinnene der høre at lønna ble satt ned 20 prosent.

Artikkelen fortsetter under bildet:

Kvinner i streik: Fyrstikkarbeiderskene hadde lange dager i helseskadelige omgivelser. I 1889 streiket de mot lavere lønn. Litt senere kom forslaget om forbud mot nattarbeid for kvinner. Foto: Ukjent /Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

De la spontant ned arbeidet. De hadde fått nok av lange dager under helsefarlige arbeidsforhold til lav lønn. Streiken mobiliserte stor støtte, og fungerte som en sosial vekker.

Rundt århundreskiftet kom forslaget om forbud mot nattarbeid for kvinner. Det var kjærkomment for arbeiderkvinner – som så forslaget som et skritt på veien mot normalarbeidsdag. Kvinnesakskvinnene så det som diskriminering, og kjempet mot. De ville ha den samme retten som menn til å tjene penger, også om natta. De fikk stoppet forslaget i 1909, 1915 og 1935.

Mannlige typografer var ikke begeistret for kvinner på arbeidsplassene, helt uavhengig av tid på døgnet. De hevdet at kvinnenes bryster var i veien for å kunne gjøre en god typografjobb.

Én gang, i 1898

Kvinnesakskvinnene krevde lik stemmerett for kvinner og menn. Sto norske kvinner samlet bak? Nei da. Da kravet ble reist på 1880-tallet, var det ikke allmenn stemmerett for menn i Norge. Retten var avhengig av embete og/eller eiendom.

Arbeiderkvinnene var mer opptatt av allmenn stemmerett for menn, enn stemmerett for enkelte kvinner som var økonomisk bedre stilt. Først da allmenn stemmerett for menn var gjennomført i 1898, engasjerte arbeiderkvinnene seg. Da sto norske kvinner samlet bak kravet om lik stemmerett.

Neste artikkel

Solberg tror Norge får beholde handlingsrom i EØS