Mener rovdyr-konflikten er kulturkonflikt

Rovdyrkrangelen speiler endringer i samfunnet, og viser bygdefolks kulturelle motstand mot sentralmakta, sier NINA-forskerne Olve Krange og Ketil Skogen.

De avviser at færre revne sau er løsningen for å minske konflikten i rovdyrspørsmål.

Den bygger også på en ujevn fordeling av makt og økonomiske ressurser, ikke bare i forhold til bønder, men også til grunneiere, jegere og arbeiderklassen på bygda.

–Støttet av sentrale samfunnsinstitusjoner bedriver middelklassens eksperteliter en form for kulturell imperialisme som er en pest og en plage for folk som har et annet kulturelt utgangspunkt, melder forskerne.

De bygger på ti års arbeid med ulvekonflikten på Østlandet.

Må utvides

–Vi mener bøndene har fått en for stor del av oppmerksomheten. De gruppene vi har vært interessert i, er de som ikke er grunneiere og ikke driver næring, men ikke får noen midler til forebyggende tiltak. De er tallmessig overlegne.

Forskerne mener myndighetene må utvide målgruppen for forebyggende og konfliktdempende tiltak dersom konflikten i rovdyrspørsmål skal dempes.

–Da står også sonetenkningen for rovdyr lagelig til for hogg. Den er designet for landbruket, men resultatet er at konfliktdimensjonen for de andre øker så enormt. Den landbruksorienterte forvaltningen demper beitekonflikter, men øker andre konflikter, sier Ketil Skogen.

–Jegerne er ikke i fokus når det skal inngjerdes utmark for beitedyr, sier Skogen, og peker på arbeidet med ny innhegning av 20 kvadratkilometer skog for beitedyr i Trysil.

–Dette er veldig konfliktskapende. Det handler om viltets tilgang, om allemannsretten og fri ferdsel, og de store naturinngrepene som kreves.

Eksperter mot erfaring

I en kronikk i Nytt Norsk Tidsskrift kaller Skogen og Krange rovdyrmotstanden «kulturell motstand».

–Det viser til en situasjon der de som er underordnet, tar i bruk kulturelle midler for å utfordre dominans, skriver forfatterne.

De omtaler en ujevn fordeling av makt og økonomiske ressurser, i en klassestruktur hvor bygdefolk er nederst.

–Folk mener de blir behandlet på en nedlatende måte. Sett fra deres synsvinkel er rovdyrdiskursen (som forutsetter vern av rovdyr) et typisk eksempel på den urbane middelklassens bestrebelser på å korrigere og forme «vanlige folks»holdninger og praksis.

Bygdefolk er på kant med ekspertene også på andre områder, for eksempel barneoppdragelse, fritidsinteresser, kosthold og røykevaner.

–Folkelig erfaringskunnskap er underordnet kunnskap som er produsert vitenskapelig. Når praktisk politikk hamres ut med støtte fra kvalifiserte eksperter, tas folkelig kunnskap bare unntaksvis på alvor.

–Den verneorienterte rovviltforvaltningen framstår som resultat av en ekspanderende urban middelklassekultur, der utmarka er lekeplass og romantisk urørt villmark. Den blir en del av det totale trusselbildet som tradisjonelt bygdeliv står overfor, melder Skogen og Krange.