Her er hele brevet fra rovviltnemnda

Miljøverndepartementet v / statsråden

Landbruks- og matdepartementet v / statsråden

Stortingets energi- og miljøkomité

Stortingsbenken fra Hedmark

Rovviltforvaltningen i Hedmark – utfordringer

Regional Rovviltnemnd i Hedmark (RRH) ønsker å peke på en del av de utfordringer som nemnda møter i sitt arbeid. Vi har nå en virketid som er lang nok til at enkelte erfaringer tegner seg tydelig. Beitesesongen 2007 går dessuten mot slutten og har ikke vært lett for noen, verken forvaltningsmyndigheter eller beitebrukere. Rovviltmeldingas bestandsmål, med tunge delmål for Hedmark, gjør heller ikke hverdagen enklere.

Bestandsmålene

Disse er fastsatt i Rovviltmeldinga og den etterfølgende forvaltningsforskriften. Med en målsetting om 10 årlige ynglinger for gaupe, 5 for jerv, 3 for bjørn, 3 familiegrupper av ulv (sammen med region 4) og en betydelig ørnebestand blir hovedløsningen om både beitebruk og rovdyrstammer svært utfordrende. Nærheten til Sverige og rovvilt som vandrer inn derfra kommer i tillegg. For jerv er bestandsmålet overskredet og det er vanskelig å holde måltallet nede på 5. Det må enda en gang understrekes at målet om 3 familiegrupper av ulv, sammen med streifdyr og innvandrede ulver fra Sverige, skaper svære problemer langt innover i fylket, utenfor ulvesonen. Grenseflokkene skal som kjent ikke telles med, og denne merkverdigheten gjør at de er ute av tallmaterialet, men de er langt fra ute av virkeligheten for de som sitter med det regionale forvaltningsansvaret eller er beitebrukere.

Uttak av skadegjørere

Det hjelper lite med høye kvoter for uttak av skadegjørere. Både ulv, bjørn, jerv og gaupe som det blir gitt tillatelse til å ta ut for å skjerme viktige beiteområder, går i de fleste tilfeller fri fordi uttaket blir for vanskelig. Det er forståelig; på bar bakke uten sporingsmuligheter, vide fjell- og skogsområder med tett vegetasjon og med pålagte krav til nøyaktighet når det gjelder rett dyr og dokumentasjon på stor nok skade på forhånd, blir innvilget fellingstillatelse ofte en fattig trøst. Bestandsregulering må derfor skje på andre tider av året.

Økonomisk kompensasjon

I tillegg kommer de økonomiske utfordringene. Rovviltmeldinga la opp til at den enkelte beitebruker i utmarka skulle være økonomisk skadesløs som følge av nasjonal rovviltforvaltning. Det stemmer ikke. De beløpene som bevilges strekker ikke til. Som eksempel kan vi nevne at det ble benyttet ca 4.000 arbeidstimer for å ta ut en skadebjørn i Ringsaker for kort tid siden. Med en timepris på 100 kroner (lavt beregnet) betyr det en reell utgift på 400.000 kroner. Beløpet overskrider langt de bevilgede midler til fellingsforsøket, totalt 165.000 kroner pr. dato, og som dessuten i prinsippet ikke tillates brukt til avlønning av

de som deltar. Den regionale rovviltnemnda har også en kontinuerlig diskusjon med beitebrukerne om kompensasjon for forebyggende tiltak, slik som reelle utgifter for gjerder i utmark, beiteleie, tidligsanking, osv. Nå kan det se ut som om statsråd Terje Riis-Johansen i Landbruks- og matdepartementet har skåret igjennom når det gjelder fastsetting av kostnader for gjerding, jfr. Kleiva-saken. Det vil bety mye i forhold til framtidige budsjett-tall og bevilgninger som de regionale nemndene kan rå over.

Rendalsdommen

RRH møter stadig oftere frustrasjoner fra beitebrukerne fordi forvaltningsmyndighetene for rovdyr tilsynelatende ikke tar hensyn til de prinsipielle signalene fra Høyesterettsdommen i den såkalte Rendalssaken. Det er nødvendig å orientere både nemndene og beitebrukerne om hvorfor det er slik.

Høring endring av dyrevernsloven

RRH er kjent med at dyrevernloven (Lov om dyrevern av 20.12.74, nr 73) er under endring. RRH forventer at lovendringen fører til et tydelig tosidig ansvar ved konflikter mellom beitebruk og rovvilt. Så langt synes det å være en utvikling som gradvis skyver kostnader og belastning over på beitebrukerne og svekker deres rettigheter, stikk motsatt av politiske signaler i påfølgende rovviltmeldinger. Det er på tide at dette presset fra storsamfunnet lempes på. Framtida må bli slik at rovdyra like hyppig må vike fra viktige beiteområder som beitedyra. RRH vil avgi høringsuttalelse når høringsdokumentet foreligger.

Myndighet og ansvar utydeliggjort

RRH registrerer at det fra beitebrukerne oppleves å bli vanskeligere og vanskeligere å se ansvars- og myndighetslinjer i rovviltforvaltningen. Det er en opplevelse RRH kan forstå. Det er i utgangspunktet en myndighetsdeling mellom de regionale nemndene og fylkesmannen på vegne av Direktoratet for naturforvaltning (DN) og Miljøverndepartementet (MD). De konkrete enkeltsaker, som er hverdagsutfordringene, ligger inn under fylkesmannen / DN. Samtidig er fylkesmannen nøytralt sekretariat for de regionale nemndene. Når aktuelle situasjoner spisser seg til, er det likevel Mattilsynet (Landbruks- og matdepartementet) som på et selvstendig grunnlag kan beordre særskilte tiltak som beitenekt og tvungen innsamling. RRH har etter hvert en opplevelse av å bli betraktet som et ”gissel” for statlig rovviltpolitikk. Lokalbefolkning og næringsutøvere har forventninger som nemndene er langt fra å ha myndighet til å fylle. Dette er et dilemma. RRH mener det er viktig å foreta en gjennomgang og opprydding i grunnlaget for de regionale rovviltnemndenes virksomhet. Hvis ikke vil dette være politiske verv som gir lite handlingsrom, men stor belastning og store forventninger. Det vil ikke fremme rekrutteringen til dette viktige forsøket på å demokratisere rovviltforvaltningen.

Hamar 18.08.07

Reidar Åsgård, leder for rovviltnemnda

Marit Nyhuus, nestleder



Publisert torsdag 30.08.2007 kl. 15:11 (sist endret torsdag 30.08.2007 kl. 15:11)