Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

En sprell levende tradisjon

Susanne Lundeng spiller seg sjøl på fela. Det kan bli vel privat.

– Jeg liker ikke at noen hører på når jeg øver, da kan tankene mine bli avslørt, sier Lundeng.

– Samtidig liker jeg å tro at når jeg spiller de gamle slåttene, får jeg en fornemmelse av tankene til tidligere spillemenn. Jeg blir hensatt. Jeg kjenner det som om jeg er en del av en hemmelighet.

Tenk å få nøkkelen til den hemmeligheten, til tanker og lengsler formidlet av spillemenn gjennom generasjoner! Nøkkelen er selvsagt å være utøvende kunstner. En må spille musikken sjøl for å være en del av hemmeligheten slik som Susanne Lundeng er det.

Samtidig må det være denne hemmeligheten som Lundeng er en bærer av, vi andre kan takke for at norsk folkemusikk holdes i hevd. Og vel så det. For når Susanne Lundeng trakterer fela, blir tradisjonsmusikken sprell levende. Slik sørger hun for at folkemusikken berører oss i dag, slik at vi også via tonene fra fela kan hensettes – til egne referanser og egne hemmeligheter.

Spellemannspris

– Jeg har en dragning mot det gamle, sier Lundeng.

Det er mildt sagt. Tidligere i år fikk hun Spellemannspris for gigantprosjektet «111 Nordlandsslåtter – hilsen Susanne Lundeng». Fire CD-plater med 111 slåtter framført på fele. Slåttene har hun enten lært direkte fra spillemenn i Nordland, eller etter nedtegnelser gjort av andre folkemusikk-samlere.

Lundeng mener hun har flaks fordi hun vokste opp i Bodø på 70-tallet, da bygdekulturen sto sterkt i byene – og hun kunne få danse folkedans i BUL Bodø. Hun møtte voksne som fikk henne med på kurs der hun fikk møte eldre felespillere og lære.

– Jeg likte å være med, observere og delta. Å være i det. Jeg hadde, og har, et sanselig vitebegjær, sier Lundeng.

«Musikken er blitt spilt og utvekslet under det store lofotfiske, markedene, jektefarten til Bergen, gruvearbeid og rallarliv.»

Susanne Lundeng
Annonse

Slik har hun siden 70-tallet utviklet sin egen tradisjon i folkemusikken.

Joda, spellemannvinneren er også opptatt av eksakt vitenskap, sammenhenger, kronologi og teorier i folkemusikken. Men det viktigste for henne er altså «å være i det». Å bringe hemmeligheten videre på sin måte.

Lofotfiske og status

Susanne Lundeng mener det har vær så som så med statusen til slåttemusikken i nord, også blant nordlendinger.

Nordland kom ikke med under de første store innsamlingene av folkemusikk som blant andre Ludvig Mathias Lindeman (1812–1887) sto for. Og sjøl om det alltid har bodd flest folk langs kysten i nord, er innlandsbygdene de best dokumenterte områdene. Årsaken kan være at i den kulturelle nasjonsbyggingen av Norge, fikk bondekulturen en særstilling. Mens kystkulturens vesen er påvirkning utenfra, og forandring. Nysgjerrigheten og åpenheten som har beriket tradisjonen, ble også dens svake punkt.

– Jeg kan høre og fornemme stemninger og lyder som kan være russisk, finsk, svensk, tysk eller fra andre steder. Musikken er blitt spilt og utvekslet under det store lofotfiske, markedene, jektefarten til Bergen, gruvearbeid og rallarliv, sier Lundeng.

– Melodier, eller bruddstykker av melodier, ble husket og tatt i bruk i hjemlige sammenhenger.

Susanne Lundeng har sannelig gjort sitt for å ta vare på, og holde levende hemmeligheten hun deler med spillemenn før seg i Nordland. Godt over 100 slåtter fra både innlandsbygder og kyst i Nordland er samlet, og sprell levende formidlet, av årets spellemann i klassen folkemusikk.

Neste artikkel

Dette vil Vedum sentralisere