Det samme gjelder store deler av nasjonen. I 1900 var 48 prosent av Norge villmarkspreget. I 2003 var det 11,7 prosent igjen. Alt dette ifølge Direktoratet for naturforvaltning (DN).
– Mellom 1988 og 2003 forsvant 1710 kvadratkilometer villmarkspreget natur, advarte DN i fjor.
Før jul skal DN legge frem en oppdatert oversikt som vil vise at det har «forsvunnet» enda mer.
Standarden DN bruker for å måle dette, heter Inngrepsfrie naturområder i Norge, forkortet INON.
Naturinngrep i særklasse
Men først, en misfornøyd prisvinner ved Femunden.
– Det var fryktelig stygt, sier Milda Femundshytten (73).
Hun og mannen Klas (80) har navn fra det isolerte stedet ved Femundens vestre bredd, like sør for grensen mot Sør-Trøndelag. Ekteparet har drevet gårdsturisme og kulturformidling på Femundshytten i 50 år. I 2007 fikk ekteparet Kongens fortjenstmedalje i sølv for sin innsats.
Mildas kommentar gjelder en annen offentlig pris, som ble tildelt året før. Da ble ekteparet presentert i Aftenposten som den femte største naturødeleggeren i Norge de siste årene.
Aftenposten hadde fått opplysninger om pensjonistenes naturødeleggelser fra DN. Årsaken er at folket på veiløse Femundshytten fikk bilvei fra Jonasvollen i 1999.
Den 10 km lange veien er rundt 5 meter bred fra grøft til grøft, og bygger dermed ned 0,05 km2 natur.
Men ifølge norsk miljøforvaltning har veien ødelagt 1440 ganger så mye. 72 kvadratkilometer villmarkspreget natur er «bortfalt». Mye av denne naturen ligger på den andre siden av Femunden.
Hvordan er det mulig?
Kjekt redskap
Stortinget har omtalt et behov for å bevare gjenværende inngrepsfrie naturområder. Men hvordan avgjøre om en dal, en fjellside, eller Femundens østre bredd er «inngrepsfrie naturområder»?
Begrepet «inngrepsfri natur dukker» opp i naturvernkretser først på 1970-tallet. I 1974-utredningen av Hardangervidda som nasjonalpark ble begrepet «kvalifisert villmark» brukt. Slike områder måtte ligge 15 kilometer «eller minst 4 timers rask gange» unna tekniske inngrep.
Med dette målet fantes det én flekk villmark i hele Sør-Norge, nemlig midt på Hardangervidda.
Etter hvert dukket termen «villmarkspreget» opp, og avstandskravet ble senket til 5 kilometer, uten noen nærmere naturfaglig begrunnelse.
I 1992-93 utarbeidet Fylkesmannen i Aust-Agder et kart over naturen i fylket. Nå krøp metodikken plutselig 4 kilometer nærmere bygda. Kartet var inndelt i «inngrepsfrie soner». En sone for områder mellom 1 og 3 kilometer fra bilvei, en annen sone mellom 3 og 5 kilometer fra vei.
Heller ikke nå ble det presentert naturfaglige årsaker til grensetrekkingen.
DN la i 1995 ut et lignende sonekart over hele Norge. DN la også ut kart som skulle vise hvor mye villmarkspreget natur som fantes i 1900 og i 1940. Dermed var Inngrepsfrie naturområder i Norge (INON) etablert som en «indikator» på naturutvikling.
Det skulle ikke stoppe der.
– Tvilsom og feilaktig
Kan veien vest for Femunden bygge ned natur på østsiden?
– Dette skjønner jeg ikke, sier Milda Femundshytten.
– Veien synes jo nesten ikke verken fra fjellet eller fra sjøen, og slett ikke fra østsiden av sjøen.
Men da DN registrerte veien, ble den lagt inn i INON-basen. Og dermed reduseres mengden inngrepsfri natur automatisk. Ikke bare der veien går, eller så langt veien er synlig, men inntil 5 km i luftlinje. Det samme skjer ved alle naturinngrep.
Det vil si: ikke alle.
Landets hundretusener av veiløse hytter defineres ikke som «tyngre tekniske inngrep». Heller ikke hyttene til Den norske turistforening, som kan ha hundrevis av besøkende i døgnet i høysesongen, er «tyngre». Det er heller ikke stien over Besseggen. Derfor kan hytter og stier ligge midt i villmarka.
En gammel traktorvei er derimot et «tyngre teknisk inngrep» i INON-standarden, selv om den ikke brukes. En kraftlinje også. Og en hel sjø – dersom det ligger en demning i den ene enden.
– Både defininsjonen av inngrep og 5 kilometersgrensen er subjektive og opplevelsesmessige, påpeker forskerne som i 2005 evaluerte INON.
Forskningsnotatet «Om inngrepsfrie naturområder som verktøy for arealforvaltning» ble utarbeidet av folk fra Høgskolen i Nord-Trøndelag, NTNU, Nord-Trøndelagsforskning og Østlandsforskning. Den er den hittil eneste forskningssstudien av INON.
Oppsummeringen fra hovedforfatterne Terje Skjeggedal og Tor Arnesen sier at:
«INON er en subjektiv størrelse, med tvilsomt faktagrunnlag, som sier minimalt om naturkvaliteter og mange steder gir et retorisk, men direkte feilaktig bilde av utviklingen i norsk natur.»
Videre heter det at «INON bidrar til forvaltningsvedtak som bygger på sviktende grunnlag, som gir en bestemt type friluftsliv forrang, og som kan være på kant med grunnleggende juridiske prinsipper.»
– INON sier ikke noe som helst om områdene, bortsett fra at de ikke inneholder definerte tekniske inngrep, oppsummerer prosjektleder Terje Skjeggedal, i dag forsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR).
Definisjonen av «tyngre teknisk inngrep» knyttes til om det vil være vanskelig å reversere inngrepet. Granskerne mener DN bruker dette kravet feil.
– Veier eller kraftlinjer lar seg i mange tilfeller enkelt bringe tilbake til en før-situasjon, sier granskerne.
På den andre siden kan en hytte gi store og varige inngrep, selv om hytta senere skulle bli fjernet, påpeker Inon-granskningen.
– Det er ikke mulig å lese noe økologisk, rekreativt, produktivt og annet ut av den endringen i arealtilstanden som INON registrerer, sier hovedforfatterne bak 2005-rapporten.
– Det er mulig at dette betydningsvakuumet fylles av det enkelte grupperinger oppfatter som «sjølsagt»: At inngrepsfritt er bra, resonnerer forskerne.
Og det gjør «enkelte grupperinger» til stadighet.
Ødelegger natur
«Skogsbilvegbygging er det som ødelegger mest INON-natur», advarte Naturvernforbundets leder Lars Haltbrekken i Nationen i oktober i år.
«Norges villmarkspregede naturområder er i ferd med å bli utryddet», het det i Ukeavisen Ledelse 4. september. Kilden oppgis å være INON.
«Store deler av det største villmarksområdet i Sør-Norge kan forsvinne», skrev Adresseavisen i januar i år, med fylkesleder Per Flatberg i Naturvernforbundet som kilde. Flatbergs faktagrunnlag er INON – som ifølge forskningen altså ikke kan si noe som helst om økologiske forhold.
– I konkrete saker brukes INON for alt det er verdt, som argument for beskyttelse av urørt natur. At 45 prosent av landarealet etter det samme registreringsgrunnlaget er inngrepsfritt, vies forbausende liten oppmerksomhet, påpeker INON-granskerne.
Hummer og kanari
Var det mer villmark før i tida? DNs trumfkort er et kart som viser at i 1900 var 48 prosent av Norge villmark. Tilsvarende kart fra 2003 viser 11,7 prosent villmark.
– Jeg trodde de hadde sluttet å bruke kartene på den måten. Det blir jo som å sammenligne hummer med kanari, sier Oskar Puschmann, seniorrådgiver ved Norsk institutt for skog og landskap på Ås.
– Som følge av opphør i en svært omfattende utmarksbruk kan det hevdes at villmarka enkelte steder ØKTE fra 1900 til rundt 1960, sier Oskar Puschmann.
– Så kom alle veiene, kraftutbyggingene og kraftlinjene og reverserte utviklingen. Skal man sammenligne så ulike tidspunkt, må man ta hensyn til at det var helt forskjellige inngrep som forstyrret naturen før og nå.
Østlandsforskning peker også på at datagrunnlaget for kartene er svært forskjellig.
– Kartene for 1900 og 1940 er konstruert i ettertid. Det er tvilsomt å framstille kart som ikke gir uttrykk for denne usikkerheten. Kartene blir retoriske verktøy.
Etter 1980 lar INON-kartene seg sammenligne, og kan brukes som indikator, mener Oskar Puschmann.
– Men det kunne vært laget langt bedre indikatorer. Og noe kart over inngrepsfrie områder er ikke INON. Mye av det som inngår i definisjonen av «villmark» er påvirket natur. Hvordan kan områder med gammel lynghei være villmarkspreget natur, når selve landskapstypen er menneskeskapt?
«I mange områder gir kartene et galt bilde av utviklingen. De forstås som om det er urørt natur som er gått tapt, men det kan like gjerne være et kulturlandskap», heter det i INON-rapporten fra Nord-Trøndelagsforskning.
«Fjellskog ble hogd, beitet var intensivt og myrslåtten omfattende. Alt tilgjengelig areal ble benyttet, tidvis uten tanke på miljøet», påpeker forskerne.
På Femundshytten var det spesielt ille. På 100 år hadde smeltehytta og de 200 menneskene som drev den, brent opp all skogen i området for å utvinne kobber. I 1822 var området snaut og nedrøyket.
Men på INONs kart er både områdene rundt Femundshytten og norske seterdaler «villmarkspreget» i år 1900. I 2009, i gjengrodd tilstand, er områdene «ødelagt villmark» fordi det går en bilvei på den andre siden av åsen. Eller sjøen.
Hvordan brukes INON?
INON skulle være «en indikator» for naturutvikling. Forskerne som gransket INON i 2005, frarådet å bruke INON til noe mer. Det hjalp ikke.
Da Skardsfjella-Hyllingsdalen landskapsvernområde ble opprettet i januar i år, ble det begrunnet i at det var dokumentert «betydelige naturkvaliteter». En av dem var «inngrepsfri natur».
Rollag, Nore og Uvdal og Sigdal kommuner fikk et næringsfond på 30 millioner kroner for å kompensere for vernet av Trillemarka. Men pengene er ikke frie. De kan ikke brukes til «tiltak som … fører til tap av inngrepsfrie naturområder (INON)», formanet Miljøverndepartementet i et brev i mai i år.
– INON har kommet inn bakdøra som forvaltningsverktøy. Der har det ingen plass etter lovverket. Likevel har det fått stort gjennomslag. INON-kart blir brukt som argument ved behandling av enkeltsaker og disponering av utmarksareal, sier forsker Tor Arnesen hos Østlandsforskning.
– Skillet mellom indikator og forvaltningsverktøy bør formidles mer aktivt av DN. INON har nemlig fått et eget liv i deler av forvaltningen, skriver avdelingsdirektør Geir Harald Strand ved Norsk institutt for skog og landskap i en fersk kronikk i Nationen.
INON verdimessige tilknytning til en viss type friluftsliv gjør at rekreative interesser lett får forrang framfor produktive interesser, heter det i granskningen fra 2005.
I dag utdyper Terje Skjeggedal:
– Det er et bevisst, ideologisk valg av DN å la traktorveien telle som inngrep, men ikke turisthytta. Dagens bruk av INON skjer på usikkert juridisk grunnlag, og være på kant med prinsippet om at det som ikke er forbudt ved lov, er tillatt, sier Skjeggestad.
– INON gir rekreative interesser en forrang framfor produktive interesser. Dette kan føre til vedtak som til dels bygger på sviktende kunnskapsmessig grunnlag.
Les hele DNs tilsvar:
Ved Femundens bredd er det stille. Veien er belagt med 10 km uframkommelig is. Men til sommeren vil rundt 1500 fotturister og overnattingsgjester igjen strømme til Femundshytten, til fots, på sykkel eller med rutebåten Fæmund II.
– Klager noen på at veien ødelegger naturen?
– Aldri. Mange sykler jo etter den. Naturen her inne er vel som den har vært, sier Milda.
– Hva tenker du om at dere står for Norges femte største naturinngrep i nyere tid?
– Jeg skjønner ikke hvorfor de sier det. Det er vel vondskap.
Publisert lørdag 21.11.2009 kl. 12:04 (Sist endret lørdag 21.11.2009 kl. 12:34)
